Do or do not. There is no try.


Do or do not. There is no try. Yoda.
 

Jeg er i overkant opptatt av læring. Det kan muligens komme av at jeg er pedagog. Og det kan ha noe med at jeg tilbringer det meste av min våkne tid i det som noen kaller grunnmuren i utdanningsløpet. Barnehagen. Den grunnmuren syns jeg er ufattelig viktig. Og jeg er mildt sagt litt opptatt av å passe på den og dens fantastiske egenart. Jeg er en sånn som har med andres unger å gjøre og som mener at a har noe å fare med når det gjelder unger generelt og innimellom din unge spesielt. I alle fall hvordan din unge har det og tar det sammen med en gjeng andre unger på noenlunde samme alder og en håndfull voksne som på enkelte områder er litt eldre.

Læring for meg betyr opplevelse, erfaringshøsting, prøving og feiling og utvikling. Og ikke minst betyr det mestring! Jeg er av den bestemte overbevisning at dersom du mestrer, på et eller flere områder i livet, så lærer du. Du kjenner med hele deg at du får til og dermed tar du sjansen på å prøve neste gang også, og er du skikkelig tøff (og det er jo alle) så prøver du plutselig noe nytt du ikke har prøvd før og -  kabooom - så får du til det også. I alle fall når du har prøvd litt.

Torsdag skulle ungene kles på igjen. Det er det samme hver dag, i grunn. Vi vil jo ut av hele vårt hjerte. Vi bor i Norge. Dermed må vi ikle oss både ull og vind- og vanntett. Jeg kan si mye om klær og vær og hva som passer til utelek...det blir en annen gang! Altså: nesten-5-åringen skulle kle på seg ullgenseren. Han fikk blackout. Av den typen der du bare står og holder krampaktig i genseren mens underleppa skjelver og øya holder på å renne over. Opptil flere av oss litt større (såkalt voksne) var vel det en kan kalle bittelitt utålmodige og han med genseren fikk opptil flere påminnelser om at nå måtte han se å komme i gang med den genseren. Det var tross alt over et dusin andre som også skulle kle på seg genser, bukse, dress, votter, sokker, lue, tisse, spise ferdig, you name it, akkurat der og da, og det hender at noen av oss som skal veilede kan bli en smule stressa. Sånn er det med den saken.

Det gikk som det måtte gå: de andre ble ferdige og gikk ut. Han med genseren derimot: status quo! Pedagogen slo inn og heldigvis var denne nesten-5-åringen  både talefør og av typen som kan uttrykke seg bare han får ro og tid. «Hun visste jo ikke at jeg ikke hadde lært å ta på genser helt alene!», sa han. Ååå, nei. «Men hvis jeg hjelper deg med å dra den over hodet, så kan du jo ta i armene selv», sa jeg. «Ja!», sa gensergutten. Dermed fikk han på seg genseren i en fart. Vi hadde en hyggelig tone og han kom seg ut og i lek i akebakken med resten av gjengen.

Fredag, derimot, visste jo vi voksne at han trengte hjelp med å dra genseren over hodet. Dermed var det meste gjort både smertefritt og i en fart, og gensergutten var av de første fem som stormet ut døra. Vi som kalles voksne hadde lært! Takk og pris for at vi fortsatt kan det. Både vi og gensergutten opplevde mestring. Han mestret å fortelle hva som var problemet, og han mestret å få på seg genser med litt starthjelp. Vi voksne mestret å finne en metode, en liten detalj, som for akkurat denne gensergutten utgjorde den store forskjellen. Jeg tror gensergutten var veldig fornøyd da! Altså både fornøyd med seg selv og kanskje bittelitt oss voksne også. Vinn, vinn situasjon!

Jeg har klokketro på at slike situasjoner skaper utvikling, læring og mestring. Og hverdagen er proppfull av dem. Jeg har også klokketro på barnearbeid! Før du girer deg opp og forbereder lange og hatefulle innlegg i kommentarfeltet: jeg mener barnearbeid i betydningen hogge ved, bære ved, måke snø, fore dyr, bære melk til måltid, bære vannflasker og følge de minste dit de skal. Jeg mener at å få bidra og føle seg nyttig oppleves som mestring. Du betyr noe for fellesskapet, din innsats gjør en forskjell og du opplever å gjøre nytte for deg. Er ikke det en boost for selvtilliten, vet ikke jeg.


Barnearbeid.
 

En del av dette barnearbeidet innebærer bruk av redskap. Øks og kniv for eksempel! Ikke alle 3-4-åringer kan håndtere øks. Ikke alle 35-åringer heller... (jeg har sett 3,5 minutter kjendisFarmen, say no more). Men alle 3-4 åringer jeg har hatt med å gjøre, som er interessert i å håndtere øks, lærer seg det rimelig fort! Ikke de som ikke gidder eller helst vil kjøre traktor eller lage sølekaker, men de som syns at øks er stas! De som utbryter «du er den sterkeste jenta jeg vet om!», når undertegnede kløyver en halvråtten furupinne med ett hogg. De skulle bare visst det jeg vet: at det gjelder å velge vedpinne med omhu og at vedhogging varmer ufattelig godt når skrotten er bittelitt kald etter fem timer med votta av for å hjelpe til med ettellerannet eller ettellerannetannet.


3-åring med øks og fanklubb.


Ikke øksing. Saging.

I

Bålved. In the making.
 

De lærer seg hvordan veden skal ligge på hoggestabben, de lærer seg hva slags ved som funker best og de lærer seg hvilken beinstilling som er anbefalt under sporten «øksing». «Øksing» er for øvrig meget lokalt ord for å hogge. Logisk. Som det jo ofte er når det er snakk om førskoleunger. Jeg tenker at i tillegg til alt dette så lærer disse små vedhoggerne om risiko og kontroll og de bidrar. Den voksne har så tro på meg at jeg får lov til å «økse»! Hvor stilig er ikke det? Jeg blir til i møte med andre, sa en klok mann som heter Finn. Jeg tror at å få høre at du får til, å få prøve, å få tillit gjør at du vokser. Og det er jo det vi vil? Vi vil at ungene skal mestre og oppleve at de får til og vi vil at de skal få tro på seg selv og egne evner. Jeg vil at de skal oppleve trygghet i seg selv. Jeg tror det er det beste jeg kan gi dem i barnehagen og den beste kompetansen de kan ha med seg for å kunne lære gjennom hele livet!

Jeg har også klokketro på å leke! Og når det er sagt: barnearbeid (i form av før nevnte) legger ikke akkurat noen demper på leken. Jeg har klokketro på å få leke ute og inne. Og jeg er spesielt opptatt av den leken og lekemagien som oppstår utafor den voksenskapte verdenen.

I dag satt det tre 5 år gamle jenter midt i akebakken. De lekte tog. Helt til noen kom og kræsja rett inn i dem. Det skjer før eller siden når du sitter midt i akebakken. Gjerne før. Akkurat disse jentene lekte tog i akebakken ved å ake med flere akematter etter hverandre. Kjempegøy! Men så ble det så mye viktig som måtte forhandles om, diskuteres og avklares midt i leken at de glemte omgivelsene fullstendig for å ta diskusjonen. Midt i bakken. Med ryggen til de som kom nedover.

De lærte noe. De erfarte at det gjør vondt å bli påkjørt og at diskusjoner og avklaringer muligens kan gjøres på mer egnede steder. Og de lærte å gjøre avtaler, være rettferdige, lytte til andres meninger og hevde sine egne. De øvde på å vente på tur, kompromisse og bli enige. Kanskje en eller flere av dem blir gode debattanter eller jurister om noen år? Foreløpig er akebakken «arbeidsplassen». Akebakken er lekearena. Og diskusjonen dem imellom var en del av leken. Hva de øvde på og erfarte er det min jobb å vite om. Jeg kan se at lek er læring og at lek er øvelse. Jentene leker. Ferdig. Det er det som betyr noe for dem.

      
Verdens beste lekeland.

Jeg er opptatt av og verdsetter den leken som foregår ved ei islagt grøft i vinterskogen. Der isflak kan sparkes løs og bli til varer i pizzarestauranten som ligger på en stein bak ei gran et par meter lenger opp. Jeg er opptatt av og verdsetter sjørøverleken der kapteinen skuer ut over de syv hav fra 4 meter oppe i et nyoppdaget eller kjent klatretre. Jeg er opptatt av å la ungene erfare, oppdage, utforske, leke og lære i verdens største og beste lekeland. Naturen! Jeg er også opptatt av at ungene skal erfare, oppdage, utforske, leke og lære sammen med kompetente og reflekterte voksne som ser, hører, forstår og er påskrudd.


Mestring.
 

Jeg er opptatt av at ungene skal mestre egen kropp og mestre seg selv sammen med andre. Min overbevisning er at både gensergutter, debattjenter, pizzakokker og sjørøverkapteiner som får tro på seg selv og egne evner i ung alder blir kompetente voksne om noen få år! Jeg ønsker å bidra til at de får oppleve noe av dette. Do or do not. There is not try! For meg handler det om å gå inn for noe. Ha trua på noe. Og å gjøre det man tror på! Men skal vi få til må vi prøve. Og det vi klarer med litt hjelp i dag, klarer vi kanskje alene i morgen! Både de små og de som er litt større!

 

Heidi

Og så til neste utfordring til deg, Ane Cecilie. Du skrev flott om å se sist. Jeg tenker at som pedagog handler det også mye om å se. Men siden vi snakker om sansene her - kan du skrive noe om lyd? Hør her: LYD, sa jeg ;-)

 

Kilder:

Nina Nakling, Nakling Entusiasme

Finn Skårderud

Star Wars (!)

Tidligere blogginnlegg om å lære:

http://utfordret.blogg.no/1464716064_russ_tivoli_og_krokod.html

http://utfordret.blogg.no/1442605424_ut_i_skogen_opp_i_trr.html

http://utfordret.blogg.no/1457976694_en_pluss_en_er_to.html

http://utfordret.blogg.no/1463682478_eksamen.html

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits