hits

Ut i skogen, opp i trærne! Der er ungene ville og gærne!

Beskriv en realfaglig hendelse i barnehagen. Sånn lød utfordringen. Holder de på med realfag i barnehagen da, tenker kanskje du. De teller vel en del, javel, og så leker de masse i skogen. Er det virkelig realfag?

Hva inspirerer og bidrar mer til realfaglig utvikling enn en tur i skogen med frittgående unger og voksne, tenkte jeg da. Først kommer tankene bak:

For meg spiller naturen en spesielt viktig rolle for barns lek, læring, opplevelse og mestring. Å bruke og lære i og ved naturen og skogen er viktig for meg og de jeg jobber sammen med. Vi tar i bruk de naturlige omgivelsene vi er så heldige å ha rundt oss for å lære og erfare sammen slik at ungene kan utvikle seg og oppleve en god progresjon i utfordringene både motorisk og tankemessig (kognitivt).

Jeg ønsker å bidra til at ungene får utviklet sitt potensiale når det gjelder motorikk. Ved å leke og møte utfordringer i ulikt terreng ute i og ved naturen og i skogen får barna motoriske erfaringer de trenger for å utvikle gode fysiske ferdigheter. De opplever mestring og noen ganger opplever de å kjenne på egne fysiske grenser. Å få lære seg å vurdere fare og risiko og hva man selv er i stand til i trygge, naturlige omgivelser gir et godt grunnlag som ungene tar med seg senere i livet.

Naturen gir unike muligheter for utvikling og læring også på alle andre områder. At vi er ute og bruker sansene aktivt gir oss erfaringer som bidrar til læring. Vi teller fugleegg, kongler, rumpetroll og pinner og vi ser på lange og korte trær, høye og lave steiner og stubber og mye mer. Jeg tror denne tilnærmingen til læring er den beste måten å lære barna begreper. Også realfaglige. Dette gjør læringen virkelighetsnær og de voksne blir mer bevisst på å ta i bruk ungenes naturlige nyskjerrighet i det pedagogiske arbeidet.

Selve naturopplevelsen og opplevelsene vi har sammen i skogen og naturen ellers gir grunnlag for ungenes forståelse for vår avhengighet av naturen rundt oss og sammenhengen mellom menneske og natur. Respekt for dyre- og planteliv og det å ta vare på alt rundt oss er noe jeg tror barna lærer best ved å være og oppleve ute i det naturlige element. Felles opplevelse i naturen gir oss også store muligheter til å skape samhold og et godt sosialt miljø barna i mellom og mellom barn og voksne. Et trygt miljø er viktig for å kunne utvikle seg og lære optimalt.

Jeg bruker uteområder og naturen aktivt i det pedagogiske arbeidet mitt. Det betyr også at jeg prøver å verne om barnas frie lek. Det vil si at vi voksne som har ansvar for ungene bevisst legger til rette for at de selv skal få aktivisere  seg ute og på tur og på den måten skape seg egne erfaringer. Vi mener at ungene på denne måten får utviklet både initiativ og kreativitet fordi de får mulighet og frihet til å aktivisere seg selv både alene og sammen med andre. Å stikke seg litt bort og utforske og leke ute gir ungene unike erfaringer som vi voksne ikke klarer å skape for dem.

Det var litt bakgrunnstanker om temaet og arbeidsmåten. Over til praksis:

Fredag var jeg i skogen med sånn omkring 12-14 unger. I og for seg ikke noe spesielt med det. Sånn går de fleste ukedager for meg. Det blir som regel en kort eller lengre tur til skogs med frittgående unger og voksne. Ungene er akkurat passe store, sånn pluss minus en meter. De voksne som regel litt større.

I skogen lærte vi om evolusjonen, økosystemet og anatomi. Faktisk! Og en hel haug om begreper, samspill, motorikk, matematikk og følelser. Men det er det bare vi voksne som vet. Ungene tenker at de lekte. Som vanlig. Håper jeg!

Vi tuslet av gårde, den yngste på 3 og den eldste på snart 43. Det kan være en utfordring akkurat det der. Å rusle harmonisk av gårde. Hvem skal gå først? Hvem er sist? Hva gjør jeg når han foran skal stoppe for annenhver meter for å spise blåbær? Er det greit å dytte, må jeg vente eller kan jeg gå forbi? Vi ser nok litt rotete ut, tipper jeg. Det går i rykk og napp og den som var først er plutselig sist og noen liker å leie hverandre og går to og to. Men vi ender jo på samme sted! Hurra! Og da er det fint at vi har opplevd mye på turen. De som trenger det har fått ei hånd å holde i og noen har fått løpt av seg litt futt. Rene treningsleiren for sosial kompetanse, spør du meg. Og når du først spør meg så har vi lært oss mye om blant annet foran og bak, fort og sakte og først og sist

også.

.

Den som går sist får noen ganger ganske magisk utsikt.

Dere som har gått i skogen vet at det er lite asfalt der. Det kan være lurt å bruke kroppen sin på en litt annen måte når vi er slik der «offroad». Det går opp og ned og hit og dit. Noen steder er det gjørme. Lykke! Og en og annen hestebæsj i stien må vi regne med. Noen syns det er mest praktisk å gå rundt den. Jeg er litt enig, men kanskje ikke så enig som han som gikk en så lang omvei at han fikk en tur rundt tre trær, over en «litt» stor stein og som måtte ropes inn på stien igjen til riktig retning. Men det var han som «vant» motorikktreningsmesterskapet den dagen.

Dagens misjon var å finne blåbær nok til at alle kunne få nyrørt bær på nystekte pannekaker etterpå. Ikkeno problem. Vi kom hjem med mye bær. Og vips så hadde vi lært både om mat og ernæring og ikke minst fått slengt på et par nye begreper som mye og blå og sånn. Og så fikk vi studert ei og anna blå tunge, tisset på et tre og balansert på vindfall (tre som vinden har veltet, altså). Og pannekakene med nyrørt blåbær rett fra skogen? Hva skal man si? Ingen over, ingen ved siden!

Finn et strå og træ dom på. Eller spis dem på pannekakene.

I bekken bor en diger frosk. Og en liten. Og en figur til. Den er ikke helt frosk, og ikke helt rompetroll lenger. Den ser ut som en liten frosk med lang hale, eller et kjempegigamegafantastiskdigert rompetroll med små froskebein. Sånn kan det gå når naturen holder på. Evolusjonsteori og anatomi er noe vi voksne muligens kan finne på å tenke på. Praksisen er mye morsommere for ungene. Og froskeevolusjon er skikkelig rock-n-roll! Vi funderte mye rundt denne skapningen. Hvorfor har noen bein? Hvor har det blitt av halen? Hva var frosken da den var liten? Hvor kommer froskeprinser fra?

En slektning...

I løpet av turen var det minst tre som var lei seg. Noen felte faktisk mer enn ei og anna tåre. Det er fort gjort å dette av stokken en sitter og spiser mat på. Spesielt når en skal vise kompisen sin ved siden av med hele kroppen hvor morsom en er. Ellers så er det fort gjort å bli både sint og fortvilt når noen går fortere enn deg sjøl. Eller hvis du mister 10 blåbær som du har brukt laaang tid på å plukke med fingra og putte en og en ned i bærplukkeren. Her er det stoff til mange hverdagskriser. Men sammen kan vi finne ut at dette kan vi leve med. Og så kommer det en venn som vil leke hytte under et tre eller ha deg med til topps i klatretreet eller masta på sjørøverskuta som den som følger med har skjønt at det er. Og da er tårene glemt og piraten er oppslukt av fantasileken på de sju hav.

Vi har lekt på egne premisser, utfordret oss selv motorisk og følelsesmessig, kjent på grenser, lært masse naturfag, hørt og sagt nye ord og begreper, øvd på matematikk, lært om å være sammen og avhengig av hverandre og naturen, opplevd samspill med andre, erfart og utviklet oss. Alt dette har vi gjort i de mest inspirerende og utviklende omgivelsene jeg kan tenke meg. Heldig er jeg som får lov til å gi ungene denne unike muligheten hver dag.

Så var det økosystemet da. Jeg har ikke glemt det. Joda, det er fler enn oss som finner maten sin i skogen. Et ekorn, eller fler, hadde hatt fast spiseplass i ei gran vi veit om i hele sommer. Det var kongleskall, halvspiste kongler og helspiste konglesjelett overalt. Gjett om Nøtteliten hadde kosa seg! Og kanskje, kanskje bidratt til at vi om et år eller to kan se ei ny gran stikke opp av jorda under den gamle. Det kan jo hende han har mistet et frø eller to under et av herremåltidene.

Den som blir med til skogs får se!

Heidi

Noen ganger planlegger vi matte på skogstur også...da kan vi ha med terning og vi kan se på mønster for eksempel.

Farmen... eller der ingen skulle tru at nokon kunne bu!

Og så er jeg småbruker, sa jeg. Og dermed glimtet det til i blikket på minst 75 % av forsamlingen. Plutselig var jeg noe litt eksotisk og genuint og litt sånn midtpunktet i en idyllisk drøm med grønne enger, markjordbær, flagrende hår, duft av timotei og nyslått høy og ubegrenset med tid til å dekke chabby-chicke bord med blomstervaser og hjemmelaget limonade under epletreet.

Sånn omtrent.

Bittelitt kortere vei til nabo'n enn jeg har....

  

Kønn, itte timotei. 

 

Kunne hatt et bord med duk og limonade under her.....

I tillegg jobber jeg i en gårdsbarnehage. På et småbruk.

Joda, jeg lever visst i en drøm. I følge noen. Småbruk er fint. Det er ubegrenset med frisk luft. Akseptabel avstand til naboene. Utsikt. Egen skog å utnytte for alt den er verdt. Til både rekreasjon, bål og juletreproduksjon. Elg og rådyr på egen tomt observert senest i dag. Plass for både meg, katte, samboer, biler, firhjuling, kjøkkenhage, epletrær. Alt, egentlig. Jeg nevner ikke dattera. Hu bruker stort sett kun sofaen, dusjen og kjøkkenet.

Gleder man kan nyte i egen skog :-)

Det fins tre hus her. Og da nevnes ikke dokkestua og brønnshuset. Og de tre er digre! Og fulle av greier. Og de trenger vedlikehold. Konstant. Det er 2 mål med plen her også. Heldigvis en del mose og mye regn, så turene med gressklipperen begrenser seg. Snøen må måkes unna hver gang den kommer på besøk. I alle fall om vi skal få bilen ut av garasjen og få den opp på hovedveien.

Vi har ikke kommunalt vann. Det vil si at vi må passe på at brønnen er i orden og at vannpumpa er oppegående for å få vann til dusj, do og oppvaskmaskin. Og vi må passe på at den ikke går tom etter lange tørkeperioder. De siste åra har ikke tørkeperioder vært noen utfordring.

Det er strøm her da. Så sant ikkeno har falt over linja slik at det er brudd. Da blir det mørkt. Men ingen fare, vi har ved fra egen skog og vedovner spredd strategisk rundt i huset, så fryser gjør vi ikke.

Men eksotisk og romantisk? Not so much, syns jeg. Det er liksom bare livet mitt. Og for meg er det like vanlig som livet i en villa på et byggefelt eller i ei leilighet i ei blokk.

Men heldigvis er det 201, ikke 1917! Jeg har glimtvis sett et par halve episoder av Farmen. Det har lært meg et par ting. Småbrukerlivet i 2017 passer meg nok bedre enn det i 1917. Jeg er noe over middels glad i å overnatte under primitive forhold, men skroget syns oppvarmet hus og god madrass er ganske digg også. Og samboerskap med to personer og ei katte i et digert hus passer nok også undertegnede relativt mye bedre enn med 10 andre på et par små soverom. Og jeg vil ha mat. Jevnt.

Nabo. Litt kjølig type, men grei nok.

Så småbrukerlivet i 2017 både heme og på jobb er kanskje å leve i en slags drøm, allikevel. I alle fall når samtlige i husstanden har fått seg førerkort. Det er tross alt relativt langt mellom avgangene for kollektivtrafikken her, og et hotellrom er stort sett billigere en taxi hjem fra «byen»!

Så veksler jeg da: mellom imaget som den eksotiske småbrukeren i blomsterenga og hu som bor «der ingen skulle tru at nokon kunne bu» som enkelte påstår 😊

Idyll i blomsterenga.

En småbrukerutsikt :-) 

 

Heidi

 

Toppløs, men kjedelig!

Tittel: "Free falling". Kjære Anna: kuene var først, så kom hippiene og så utfordret.no. Du æ'kke på pallen....

Jeg prøver å lære noe nytt. Det vil si at jeg prøver å suge til meg kunnskap og tips i alle sammenhenger. Det skader ikke å bli både dyktigere, smartere og lurere, sjøl om alderen har passert «middagshøyden» som noen vil si. Denne gangen har jeg forsøkt å lære av andre bloggere. En av de bittelitt mer profilerte, for å si det sånn.

Noen har nemlig gjort et forsøk på å gjøre praktisk arbeid i huset en tanke mer interessant. (mammatilmichelle, altså) Muligens både for seg selv og andre. Det har med klær å gjøre. Klær skaper folk, har jeg hørt. Mitt inntrykk er vel at mangel på klær skaper mer oppmerksomhet hos folk.

Jeg stryker klær i dag. Det er det kjedeligste jeg vet. Derfor skjer det ytterst sjelden med den følge at haugen som skal strykes er enorm. I klesskapet derimot er det luft mellom skipa, for å si det sånn. Følgen er selvfølgelig at strykinga tar uforholdsmessig lang tid. Derfor bruk av søndag. Jeg har satt av det meste av dagen...

Jeg har forsøkt alt for å gjøre oppgaven bittelitt mindre traurig. Radio med kul musikk, er benyttet. Per dags dato er dessverre ikke kåken utstyrt med dab-radio. Så i valget mellom radiobingo og radiosignaler via et mildt sagt ustabilt mobilnett og medfølgende høyttaler, ble det blues på tidal. Må nok legge til en god del tid for leting etter kabel og høyttaler, ja.

Har selvfølgelig også hatt et forsett om å stryke etter hvert og før haugen blir stor! Hahahahahahahahahahahahahaha! Særlig! Ikke no vits i å si mer om det. Tulleforsett!

Så da står jeg der da. Med et berg av en haug med klær. Strykebrettet etter a svigerbæssmor, radiobingo (evt. AC/DC eller blues på mobil) og pågangsmotet til en jojoslanker på fredag kveld...

Det er da tanken kommer! Hva om jeg tar en Anna? Altså ikke få ørten barn før 20. Det er kjørt. Og ikke flytte utenlands. Tipper nissen (strykehaugen) blir med på lasset. Men genseren kan jeg jo flerre av meg! Jeg fabulerer om litt toppløs forskning. Tanken på fri flyt og flower power streifer hue. «Free fallin» kan vel bli nærmere realiteten. Men skjortestryking i toppløs tilstand må jo være minst like morsomt som teppelegging?!

Jah...særlig. Riktignok damper det fælt av strykejernet underveis, men direkte varmt er det jo ikke i detta gamle huset. Bortsett fra der dampen treffer litt sarte kroppsdeler. Der blir det varmt gitt. Dessuten så blir det jo et j... styr å få dandert kamera og selvutløser i en vinkel som er både beskrivende for aktiviteten og fordelaktig for meg... Faktisk er det siste helt umulig. Det er nok her tallet 20 også har en viss betydning. Dattera mi nærmer seg 20... Uansett vinkel: det er skjortehaugen som er mest strømlinjeformet.

Strømlinjeformet?

Hypotesen er: løftet om lett antrekk i overskrifta lokker til seg lesere. Der er Anna genial. At vedkommende muligens skulle hatt noen form for beskyttelse mot seg selv, er en annen sak. Hvorvidt hypotesen gjelder for alle bloggere, er også noe uvisst. Vi får se utpå dagen.

Konklusjonen etter meget enkel og lokal forskning er som følger: skjortestryking, altså stryking av klær generelt, er drepende kjedelig! Uansett antrekk!  Gå over til genser! Helt sikkert egnet både for å unngå stryking og ikke minst ved aktiviteter som støvsuging, teppelegging og annet huslig. Det kan umulig bli noe annet enn en vinn vinn situasjon. Selv om naboen sikkert grugleder seg til jeg skal ta ned partyteltet neste helg. I forskningens navn, seff 😊

Ulltrøye. Anbefales for alt. Tur, soving, husarbeid, sofaliv, blogging, trening(sikkert)....og det blir lite stryking!

 

Heidi

 

Kilder:

mammatilmichelle.blogg.no

Som plommen i egget!

Hvordan trives du egentlig? Jo takk, som plommen i egget!

I mitt yrke er trivsel viktig. Det er viktig for meg at ungene jeg er sammen med og har ansvar for hver dag er fornøyd og trives. Da kan de utvikle seg hver dag, lære nye ting og føle at de mestrer både livet og nye erfaringer som de møter ganske mange av i den alderen.

Hvordan i all verden skal vi få alle til å trives i barnehagen da? Heldigvis er mennesket, og unger i særdeleshet, ekstremt tilpasningsdyktige. Vi har en egen evne til å finne vår plass i en gruppe, finne ut hva som fungerer for oss og finne en rolle vi kan trives med. Men det går ikke alltid av seg selv. Små mennesker må av og til ha litt hjelp for å få det til og for å finne trivselen. Da tenker jeg at min rolle som voksen er skremmende viktig.

For å bli en voksen som bidrar til trivsel i barnegruppa og hos den enkelte er det igjen viktig at jeg sjøl trives. Det kommer mer om det etter hvert.

En god venn å trives sammen med!

Det første jeg må gjøre for å bidra til trivsel er å respektere ungene for den de er. Jeg må respektere at ungene er ulike individer med akkurat sine behov. Mammaene og pappaene er også forskjellige og trenger ulike ting av meg som møter dem i garderoben om morgenen og skal ta vare på det kjæreste de har gjennom hele dagen. Alle disse ulike personlighetene må jeg både godta og behandle med respekt slik at de føler seg sett, tatt på alvor og verdsatt.

En har behov for å gjøre alt likt hver morgen. Tøfler på, matpakke i hånda, hadekos til mamma og så rett til vinduet for å vinke. Så kan dagen hans starte. En annen ruser inn med mye lydeffekter og syns det aller beste er å bli møtt av en horde kompiser som prater i munnen på hverandre og som ikke tar det så tungt om mottakelseskommiteen er såpass oppglødd at det til tider er vanskelig å se hvem som eier hvilken arm og hvor den ene begynner og den andre slutter. Noen mammaer må skjermes for denne horden, andre har rutine på å nesten glemme å gå igjen når historiene som skal fortelles blir skikkelig spennende. Det gjelder for meg å lese både små og store, slik at alle får den starten på dagen de helst vil ha. I alle fall en gang i blant.

Måten jeg viser at jeg ser og hører den enkelte bidrar til å gi unger og foreldre trygghet. Trygghet er helt grunnleggende for å oppnå trivsel. Kun i et trygt miljø kan du vokse og utvikle deg. Rett og slett være deg selv!

Men: for å trives godt så tror jeg alle sammen må utfordres litt. Vi må utfordres til å tørre noe nytt, prøve noe vi aldri har gjort før eller tenke annerledes om noe som vi trodde vi visste svaret på. Hvis jeg klarer å støtte barna når de utfordres, så tror jeg alle opplever utfordringer som både spennende og noen ganger litt passe skumle. Men aller mest tror jeg mestringen de opplever ved å få til noe fører til enda bedre trivsel.

Å støtte kan bety forskjellige ting. Noen trenger at jeg er tydelig på hva jeg forventer. For eksempel at du skal sitte rolig når du spiser. Andre trenger litt hjelp til den vanskelige spenna på sekken, eller til å finne veien ned fra treet de har klatret opp i. «Jeg kommer ned» var det en som sa i dag. «Ja det gjør du nok, på et eller annet vis», tenkte jeg. Likt for de fleste er at ros for noe vi har fått til eller noe fint vi har gjort eller sagt gjør oss stolte og glade på egne vegne. Noen ser oss. Vi føler mestring og trives.

Høyt henger de, men sure er de heldigvis ikke! Mestring og trivsel henger høyt!

Flere undersøkelser sier at medbestemmelse er viktig for at unger skal trives i barnehagen. Å få være med å bestemme hvordan hverdagen skal være, gir livsglede og mening. Det kan være så enkelt som å få bestemme dagens turmål, hva vi skal leke, hvor vi skal spise maten vår eller om hun skal ha blå eller lilla lue. I «min» barnehage kalles det ofte barnas valg. Erfaring tilsier at det kan være greit med oppnåelige alternativer når 18 barn skal velge turmål. Dyreparken i Kristiansand og badeland er for eksempel ikke så lett å innfri mellom 09.30 og 14.00 på en fredag.

Det er mye som er med på å bestemme om barnehagen er et sted som barna trives. Men som regel er det en ting som går igjen som viktigere enn alt annet. Nemlig venner. Å ha en venn å leke med er det aller aller viktigste for å glede seg til å gå i barnehagen. Når poden kommer inn porten og blir møtt med et gledesstrålende utrop av navnet sitt fra den jevnaldrende bestevennen, så er det ikke tvil. En venn eller to er trivsel på to bein!

I min barnehage har vi en visjon. Vi skal være BEST i møte med barna. BEST er forkortelse for bevisst, engasjert, synlig og trygg. Målet er å oppnå et utviklende miljø der barna trives!

Hva trenger så jeg for å være den voksne som bidrar til trivsel?

Inspirasjon, glede, trygghet, mestring, respekt, utfordringer, medbestemmelse, ros?.. Næmmen: jeg trenger akkurat det samme som ungene jo!

Den der trivselen har jammen en smitteeffekt! Å bli hørt og sett, oppleve utfordringer og mestring, føle seg verdsatt og respektert for den en er og til og med få litt støtte og ros av og til gjør jo at jeg trives! Og trives jeg kan jeg være en trivselsskaper for unger og foreldre! Hurra!

Da gjenstår det jo bare å finne ut en ting: Hvem har ansvar for at jeg trives?

Julenissen, sjefen, statsministeren, gubben? Jeg har en mistanke om at svaret ligger ganske nær og består av tre bokstaver. Eventuelt to om vi holder oss til dialekt:

JE!

Trivsel i en kopp :-)

I helga tok jeg ansvar for egen trivsel og stakk til fjells. Jeg trivdes, som vanlig, selv om jeg nok syns at ansvarlig værgud kunne bidratt noe mer:

 

Stikkordet ditt er dermed ansvar, Ane Cecilie. Det anses som helt uansvarlig å delegere 😊

 

Heidi

Kan ikke være særlig god...

Lærer, altså!

Jeg, som så vidt klarte å karre til meg en 3er i matte!

Jeg kan jo umulig være særlig god norsklærer...eller samfunnsfaglærer eller svømmelærer eller naturfaglærer eller krle-lærer, eller mat og helselærer. Det siste ville jeg nok heller ikke vært, men hadde jeg søkt meg til lærerutdanning i dag, så ville jeg heller ikke fått muligheten.

Jeg ville blitt avvist i døra. En 3er i matte er nemlig ikke godt nok for en norsklærer, må skjønne. Nå kjenner jeg noen veldig dyktige mattelærere som kanskje ikke egner seg helt som norsklærere, heller, men samma det! De har i alle fall 4 eller mer i matte.

A scared purple 4. Initially used for an IPv6 presentation.

https://openclipart.org/detail/215985/scared-purple-4

Logisk? Eh...nei!

Vi trenger flere fagutdannede lærere. MANGE! Og vi avskilter lærere med «gammel» utdannelse og gørmasse erfaring. OG vi nekter potensielt veldig gode norsklærere inngang til studiet fordi mattekarakteren ikke er høy nok.

Kjenner jeg blir litt trist, jeg.

Og jo! Jeg mener jeg er en god lærer i mange fag. Bare ikke i matte.

Det kan de som er gode i det få undervise i.

Play by the rules

..du lissom!

Hvilke regler? Er det feriebadeloven vi snakker om? Den som sier at ferie er å bade? Den følger jeg gladelig. Eller er det regnskapsloven, barnehageloven, arbeidsmiljøloven eller rett og slett janteloven vi snakker om?

Ferie er å bade! Det sier loven!

«Det er så mange regler!» Klagen kommer fra en tenåring som må sette skoene inn i hylla, henge jakka på knaggen (ikke i en haug på gulvet), kaste shampoflaska når det en tom, klippe gresset et par ganger hvert skuddår, legge mobiltelefonen på kjøkkenet når han skal sove og være inne til klokka halv ti. En gang måtte han til og med støvesuge og ta ut av oppvaskmaskinen på samme dag - og det uten at det var lov å banne - for det sier mammaloven.

Jeg tror, for øvrig, mammaloven går over alle andre lover.

Både i barnehage og i skole finnes det utallige lover og regler. Da jeg begynte på skolen jeg jobber ved, fikk jeg til og med utlevert et skriv(!!) som het  «Uskrevne(!) regler ved vår skole». Det var de reglene som ikke var så regler at de måtte skrives ned, men som vi samtidig måtte ha oversikt over og det derfor var greit å ha på et ark: Bare kaste snøball på blink - ikke løpe i gangene - ikke klatre på taket for å hente ball.

Det sto ikke her at det ikke er lov å slå. Det er en regel som står skrevet ned, nemlig.

Nå skulle en kanskje tru at det var bare voksne som lagde regler. De som mener det har ikke hørt barnehagebarn langt inne i leken, rett før leken kommer til «point of no return». Reglene er kanskje det viktigste fundamentet i leken. Hvem skal ha hvilken roller: mor, far, barn eller hund?  Hva skal være lov og ikke lov? Hva gjør man hvis man er hund eller mor eller far?               Hvem bestemmer hvordan leken skal fortsette?

Her hjemme hører vi ofte de tusen ulike reglene for klinkis. Jeg tror vi skal være glad disse ikke er skrevet ned. De forandrer seg ofte  - og ofte til vår åtteårings fordel - av en eller annen merkelig grunn. Det tar litt tid før spillet er ferdig - man må jo tross alt bli enige om reglene først :) 

http://miestidsmaskin.blogspot.no/2011/05/klinkekuler.html

Opplæringsloven har også noen viktige regler og nytt i år er opplæringsloven § 9a. Skolene skal ha «nulltoleranse» for mobbing og «Skolemiljøet skal fremme helse, trivsel og læring». Skolene skal ikke bare sørge for at det ikke foregår mobbing. Skolemiljøet skal også bidra positivt til elevens helse, trivsel og læring. Det sier loven. Det er en regel og det forplikter. Spennende, synes jeg. Skole handler sjelden bare om tester, teori, lekser og læring, nemlig. Det handler vel så mye om trivsel

-  og trivsel er vel et fint ord å drodle videre på, Heidi?

 

The game is on.

Takk for spillet. Og takk for utfordringen. Igjen. Utfordringen er spill denne gangen. For en som tåler startnummer, poengutdeling, laginndeling og konkurranse relativt dårlig er denne utfordringen rett og slett høyt spill. Les: liker såpass godt å vinne at innsatsen kan oppleves som noe overdrevet. Men: The game is on. Terningen er kastet og brikkene i stilling.

Spill kan handle om fotball for eksempel. «Sport og spill» som det heter, eller het da. Der fins det både spillere av ulik kvalitet og spill på diverse nivåer. Mange av de jeg kjenner tilbringer relativt ofte helga og ukedagene som tilskuere, heiagjeng og bananbærere i forbindelse med spilling av fotball på et eller annet nivå. Ofte starter det vel med det nivået der spillerne slår hjul midt under angrepet eller fortsetter å spille mot samme målet etter pause og sidebytte.

Undertegnede har vært del av spillet i mange år. Ikke det med å slå hjul og feil mål, seff. Både som tenåring og «litt» eldre har jeg hatt glede av å spille fotball. Fryktelig artig som regel. Men det handler jo om å score mål for å vinne dette spillet, så når det første målet kom i en alder av 40+, på ei trening der offsideregelen var et ikke-tema, er det vel greit at denne spillerens karriere har gått over. Spilte alltid forsvar, da, altså.Det ble liksom aldri noe «playoff» som det heter. Fint ord forresten, og jeg tror bestemt det har med fotball å gjøre.

Spill kan også handle om instrumenter. Det er egentlig fryktelig fristende å vie et spill-innlegg til fele. Fristelsen hadde nok blitt enda større om dette hadde vært en videoblogg. Vi skal alle være glad den ikke er det. Av ulike og tilsynelatende helt tilfeldige årsaker har fele liksom blitt mitt instrument. Har lang erfaring med blokkfløyte. Lenger enn mange da de flinke etter hvert fikk gå over til altfløyte. Noen måtte imidlertid fortsette på blokkfløyte. Sikkert fordi fingrene var for korte. Noen måtte også velge blokkfløyte som instrument på lærerskolen. Andre lærte å spille gitar. Forskjell på folk har det vært støtt. Og forskjell på spillere, tydeligvis.

Min feledebut ble ikke dokumentert, tror jeg. Men jeg tipper jeg så ut noe sånn som dette.....

Men altså: fele. Her kom «debutforestillingen» relativt mye senere. I en alder av 39-ish, ble det bestemt at undertegnedes underholdningsinnslag på en meget god venns 40-årsdag skulle være felespill. Av den enkle grunn at jeg (eller rettere sagt husstanden v/dattera) er innehaver av ei fele. At nevnte instrument blant annet manglet minst to strenger hadde i grunn ikke så mye å si. Felespill ble det. Men spillekarrieren tok aldri helt av, for å si det sånn!  Det hadde ikke med notene å gjøre, heller. De så pene og helt fine ut! Fela har i ettertid fungert mer som en trussel. Både for undertegnede og omgivelsene. 

Husstanden er også eiere av både ludo, kortspill og ikke minst monopol. Artige greier alt sammen. Men har du tapt i monopol de siste 15 åra, så er lørdagsunderholdningen på tv ofte å foretrekke. Dessverre. Apropos det. Tv består jo snart ikke av annet enn spill det heller. Reality, seerstemmer og stem hverandre hjem «fordi vi ikke har blitt så godt kjent» aka «jeg liker?rei ikke» i nesten hvert eneste program, jo. Vil du værra med på leken, må du tåle steken. Vel bekomme. Bedre med kabal. Der er det lettere å vinne. I alle fall om man jukser litt.

.......

På den der duppeditten som ligger i lomma og kalles «smarttelefon» er det uante spillmuligheter. Jeg pleier ofte og av flere årsaker å kalle den «ikke-så-smart-telefon». Nok om det. Sjøl hadde jeg en periode dilla på wordfeud. Det er vel ganske ut nå, ser det ut til. Ikke så moro å tape der heller, forresten. Det ble aldri noe langvarig prosjekt. Men noen har nok smartere telefon enn meg. Jeg vet om mange som bruker sin til å spille på, i alle fall. Folk har både dyrehager og gårdsbruk, de utveksler for og grønnsaker og må huske å fore dyra i pausa si på jobben. Jeg aner ikke, men regner med det gir dårlig med spillpoeng om du hopper over ei foring og lar dyra gå uten vann! Og det er jo surt å tape på poeng, såpass skjønner jeg veldig godt! Ellers er jeg ikke spillbar og sletter konsekvent alle spillforespørsler. Ihvertfallikkespillegaldottenno.

Jeg har spilt playstation. Og wii. Vi var en jentegjeng som hadde playstation-kvelder en periode. Vi og Mario. Tennis og sykkelløp har jeg prøvd på wii. Og pil og bue. Men akkurat det er mye artigere på årntli. Der hender det rett som det er at jeg har havnet i en turnering. Altså av den private sorten, på egen tomt. Spillet dreier seg for min del mest om å slå meg selv på dette området. Også kalt å få inn poengtreff på mer enn to piler i en runde.

På mail og face opplever jeg helt ekstremt med tilbud om spill. Det er «bare» å sette inn 500 kr på spillkontoen så kan man leke med casino eller slots eller hvadetnåheter så mye man vil. Eller noe i den duren. Online vøtt. Det som er helt sikkert er at undertegnede ikke har vært i nærheten av å melde seg på noen av disse spillene. Hverken gårdsdrift eller casino. Og jeg kan ikke skjønne hva som skal lure meg til å begynne med det heller. Da blir det nok heller monopol. Eller fele. Eller, gud forby, enda et halvhjertet comeback som fotballspiller. Hau.

Både fotballen og fela ser bra ut da. Der de ligger i ei hylle på kottet. Brettspillene vet jeg ikke hvor ligger. For øvrig holder jeg meg for tida til spilling av musikk både på smarttelefon og cd (!) og jeg deltar i livet. På spillebrettet som kalles hverdagen kan det oppleves at det gjelder å forvalte sine brikker riktig. Og så er det jo slik at noen ganger får man en sekser (hurra!) og noen ganger får man ener. Og så gjelder det å ikke havne bak et tårn, gå konkurs fordi en stadig vil kjøpe Ullevål hageby men havner i fengsel eller på "Luksusfellen" eller bli helt slått ut da?..

Fant ikke igjen fela heller, så det ble med bilde av fotballen. Cheerleaderduskene ved siden av er fra en annen anledning.

I spill er det regler. Det kunne jeg selvfølgelig ha blogget om. Regler i spill og lek er jo et meget aktuelt tema for de 4-5-åringene jeg tilbringer tida sammen med til daglig. «It?s so easy when you know the rules», sang Freddie Mercury i «Play the game» i 1980. Men nå spilles ballen, eller rettere sagt, utfordringen over til deg Ane Cecilie. Stikkord for ditt neste innlegg er: Regler. Regner med at du «har et ess i ermet».

 

Takk for spillet!

 

Heidi

 

Bilder:

www.youtube.com

www.kortspill.com

 

 

Det kan da ikke være så innmari vanskelig???

  • Å legge seg litt tidligere på kvelden..
  • Å spise litt sunnere..
  • Å gå ned de forb..fem kiloene..
  • Å gå tur med hunden hver dag...
  • Å trene to -tre ganger i uka..
  • Å lese med minsten minst 20 minutter hver dag..
  • Å spille gode pedagogiske spill med poden et kvarter hver dag...
  • Å snakke med tenåringene...
  • Å passe på hva podene ser på tv eller internett...
  • Å holde det ryddig hjemme..
  • Å engasjere seg i barnas idrett...
  • Å være ute i naturen....
  • Å drive uteskole...
  • Å sette av tid til et glass vin med ei god venninne..
  • Å strikke..
  • Å lage album av alle bildene...
  • Å spille et instrument...
  • Å møte forberedt til alle møter...
  • Å stryke alle bluser og skjorter..
  • Å engasjere seg i dugnadsarbeid...
  • Å pare sokker..
  • Å vaske klær litt oftere enn hvert skuddår...
  • Å bake en kake i ny og ne...
  • Å ikke bli sint på barna..

DET KAN DA IKKE VÆRE SÅ INNMARI VANSKELIG???

Om "monsen-damers" behov for frisk luft og instagram!

I går satt jeg på brygga på Elgå og spiste lunsj. For de som ikke er kjent så ligger Elgå som en utpost i og mot Femundsmarka. Dit går det vei og mange bruker langtidsparkeringa der som utgangspunkt for turer videre innover marka. Undertegnede var ferdig med sin tur, og måtte ha litt mat i magan før 3 timer i bil hjem.

Jeg satt altså på brygga og koste meg med medbrakt kokekaffe fra stormkjøkken, knekkebrødsmuler og svett ost. Deilig. Jeg spiste, så på utsikten over Femunden, inkludert innkommende rutebåt, og jeg leste blogg. Jeg leste om tursøstre som hadde vært på tur i Lofoten og hadde betraktninger om turfolkets målsetting med turen, egne bilder som inspirasjon til tur og slitasjen på naturen som er et resultat av at folk går på tur på de samme stedene. Og de skrev om hvilken sannhet vi presenterer om turene våre. Les denne før du leser videre her nå:

http://www.tursostre.no/2017/08/04/nar-turen-reduseres-til-et-instagrambilde/

Altså, der satt jeg på brygga på Elgå, høy på meg sjøl og frisk luft, fornøyd med å ha gjennomført en miniekspedisjon min egen style og snart klar for å komme hjem (og sove i ei myk seng) og se på alle de fine og idylliske bildene jeg hadde tatt. Og følte meg mildt sagt noe truffet. Der og da bestemte jeg meg for at innlegget «frisk luft» måtte handle om denne turen.

Så her kommer turblogginnlegget som på bildene ser ut som ren skjær idyll og som er nettopp det. Bildene er idyll. Alt som skjer i mellom og som er rent slit, vondt, krampe og av og til direkte ubehagelig gidder jeg aldri ta bilde av. Da er pulsen for høy og hatet for fremtredende. Frisk luft får jeg imidlertid alltid på tur. Og takk for det.

Ekvipasjen er klar for avgang fra langtidsparkeringen. Bildet forteller opptil flere ting. 1: jo, det er mulig å få med seg alt man trenger og litt til på en sykkel inkludert lavvo, kokeutstyr, mat, klær, vin og «prinsessen på erten»-rigg i form av liggeunderlag. 2: sykkelen blir j... tung og det er med nød og neppe den står av seg selv så lenge at det er mulig å knipse et bilde. Enhver oppoverbakke blir bratt, tro meg, og du er dritglad for at samboeren pumpa ekstra luft i dekka før du dro. Og samtidig noe panisk ved tanke på evt. punktering og behov for å bære alt! Men man er fortsatt optimist både i forhold til avstand og egne evner.

Ren skjær idyll mellom Femund og Svukuriset. Vurderte sterkt å telte her. Var allerede lei oppoverbakker og tung sykkel. Glad jeg ikke gjorde det da jeg fant ut hvor mange bakker som kom etterpå ... men skal jeg noen gang telte mellom Revlingen og Svukuriset, så blir det her!

«Framme ved leirplass-selfie». Ser både relativt fattet og fornøyd ut. Sannheten er at jeg var helt nødt til å sitte helt rolig ei stund før jeg orket tanken på å sette opp lavvo og rigge resten. Ryggen var vond. Mat måtte jeg ha også. Og pulsen har akkurat begynt å gå ned etter å ha vært faretruende høy den siste timen, til tross for etterlengtet pause rett nedi lia for å skravle med 4 trivelige pensjonister som nok antok at undertegnede var ei slik der «monsen-dame»( ikke Trine Rein....). Lite visste de at jeg var helt avhengig av ei skravlepause der og da for å klare de siste 150 meterne. Godt pulsklokka lå igjen hjemme. Den observante kan skimte lavvoen, fortsatt i posen, nederst til venstre på bildet.

       

Det ble bra til slutt! Tomta var rene skjære idyllen og omgivelsene helt knall. Som man ser er tilgangen på frisk luft så rikelig at stein og sykkel blir brukt som vektforsterkning på lavvoduk. Rotet inne er deler av «prinsessen-på-erten»-rigg, altså liggeunderlag, saueskinn og sovepose med mål om minimal frysing og vondt i ryggen. Jeg kan melde om at det var godt og varmt, men at soving på stein ikke anbefales for prinsesser. Selv om steinen er godt kamuflert under lyng og mose og testligging gjennomført før middag.

Ser fortsatt fornøyd ut. Det er derimot ikke så kaldt at hetta er påkrevd. Men det er mygg!

Leieboere, som riktignok er dårlige betalere, men så lenge de holder seg oppi der så ?..

    

Middagen ble inntatt uten store utfordringer, hvis man ser bort fra behov for allværsjakke grunnet mygg. Mat på tur bør være enkel og god: ostepølse og rødvin er innafor.

Å ligge i lyngen er viktig på tur. Selvutløser dokumenterer idyllen.

       

Natta bød på vakkert måneskinn. Grunnen til at undertegnede var våken var nok ikke det skarpe lyset. Derimot gråstein under hofta. Hau.

 

 

 

 

 

 

 

Frokostkaffe. Spent på dagens topptur og om skroget er medgjørlig etter gårsdagens kink i ryggen (antakelig grunnet håndtering av sykkel og tung bagasje) og nattas steinseng. Kameraet har nok bikka. Kan ikke huske at det var så bratt akkurat der....

Takk for at dere kom. Pulsen var igjen på bristepunktet, og jeg trengte ei pause!

Denne toppen ser jo relativt «snill» ut? Men flere bilder på tur opp ble det altså ikke. Det hersens kameraet krevde alt for mye innsats å ta opp, konsentrasjonen gikk med til svette, puls, småbanning, en snublings og balansering på stein!

Obligatorisk selvutløserselfie på toppen. Her var det så mye frisk luft på en gang, les: såpass med sekundmeter vind, at selvutløseren ble mildt sagt forvirret. Derfor uklart bilde. Hadde det vært klart kunne enhver sett mitt selvtilfredse glis. Fornøyd med meg selv og skroget for at toppen er nådd! Alternativet er at kameraet har en form for sensurering av slike toppturselfier....

     

Feirer med baylies på toppen. Hadde egentlig feiret ferdig, men måtte ta en knert til da jeg hadde begått den gedigne tabben å glemme å ta bilde! Huff så leit! Urutinert!

 

På vei ned måtte jeg igjen stoppe for mat og bilde, les: beina sviktet og jeg måtte legge meg nedpå litt! Utsikten var det derimot ikke noe å si på. Hadde akkurat møtt 3 svensker på tur opp. Klarte å skremme livskiten av den første av dem ved å nesten bikke i steinura slik at han måtte ta tak i meg for å hindre totalkræsj. Tok ikke bilde da heller....

 Home sweet home! Lavvoen skimtes i krattskogen. Det var i grunn helt greit.

Måtte legge meg nedpå litt igjen. Nekter å røre meg før jeg får en varm dusj og middag... Ooops, bekken og real turmat, det var det ja!

Nakenbading i bekken. Noen hadde glemt å varme opp vannet og noen drev igjen selektiv fotografering... Heldigvis! Det syns heller ikke så godt at beina er fulle av vannblemmer etter å ha klort seg fast opp og ned ura i 5-6 timer. Men de kjentes. Bildet sier heller ikke noe om at eieren av beina måtte bruke staver for å komme seg inn og ut av vannet da kroppen var stokk stiv etter dagens utskeielser. Men fint var det!

Middagen var vond. Vinen var god. Har nå etter flere års prøver og forsøk endelig bestemt meg for å slutte helt med real turmat. Det smaker stort sett grevling! Må ellers kommentere at både real-emballasje, vinkartonger og annet søppel tas med hjem! Evt. til kontaineren på parkeringa! Blir stadig overrasket over at folk som kaller seg «friluftsfolk» klarer å bære blant annet fulle ølbokser inn til leirplass, men at de ikke er i stand til å ta med seg den tomme hjem?.. TA MED SØPLA DI! Mrk: innlegget er IKKE sponset av Real turmat....ingen andre heller, forresten!

Ingen mygg denne kvelden. Men denne, og mange flere, ruslet rundt lavvoen ( vi snakker fortsatt ikke om Trine Rein). Om kvelden blåste det så fælt at jeg brukte det siste jeg hadde av futt til å bære mer stein som skulle holde lavvoen på plass. Lavvoer bråker i vind. Antall timer søvn bar preg av det.

  

Tursøstrene delte sin villmark med veldig mange andre. Jeg dro på det jeg trodde var Femundsmarkas mest «befolkede» område. På sykkelturen inn møtte jeg 3 (!) spredte syklister og de før nevnte pensjonistene på beina. Da jeg skulle hjem så jeg 2 syklister, 2 på beina og en familie som var så mange at jeg ikke telte. Konsa om ikke å sykle på unga. Det forteller meg at du kanskje ikke trenger så langt utenfor allfarvei i Norge for å være for seg sjøl. Kanskje har den vanlige Femundsmark-turgåeren vært «for dårlig» til å legge ut bilder på instagram? Blir ikke nok reklame av sånt, vet du.

Uansett var nok dette en villmarkstur light! For første gang har jeg opplevd å ha både mobildekning og 4G overalt på hele turen. Dårligst var det i grunn på parkeringa på Elgå. Så hadde jeg hatt instagram, hadde det nok kommet enda mer idylliske turbilder som forteller en brøkdel av historien. Flaks for internett at jeg ikke har det!

Den friske lufta jeg er så glad i og som vi er så heldig å ha så ufattelig mye av i Norge.

Så satt jeg da på kaia i Elgå og nøt mitt måltid med tidenes svetteste ost (ikke på bildet) og syns i grunn at Elgå relativt sett var ganske urbant. Folk, biler, asfalt, bryllup i kirka og til og med kollektivtrafikk. Altså rutebåt.

       

Jeg leste blogg, fikk inspirasjon til blogg, og filosoferte over tur, sosiale medier, sannhet og frisk luft!

Jeg kommer fortsatt til å pushe frisk luft. Både på jobb og privaten, både i sosiale media og «live». Jeg kommer til å dra på tur, skrive om tur, dele bilder om tur og trekke masse frisk luft. Det må verden leve med. Eller la være å lese. Noen ganger kommer jeg sikkert til å dele bilder uten tekst, de får snakke for seg selv. Andre ganger kan det hende de har en historie. Mulig jeg deler den også. Tur blir det! Men jeg er ikke sikker på om jeg noen gang kommer til å gå Besseggen, Preikestolen eller andre plasser det er status å instagramme om. Til det er jeg alt for glad i å være bortimot alene på tur!

Og så har jeg fryktelig høydeskrekk!

 

Heidi

Kilder:

www.tursøstre.no

Spreke Cecilie fra Asker som «eier» uttrykket «Monsen-dame»

Eget feltarbeid

 

 

 

Å falle mellom to stoler?

Eller kommuner, da, som det handler om i dette tilfellet. Å havne i Løten, når både Hamar og Elverum har legevakt, akuttmottak og sykehus.

Tro meg, jeg er ikke av de som klager på det norske helsevesenet. Jeg har nemlig testet det ut i flere sammenhenger etter at jeg ble mor. Og stort sett er jeg er overveldet over gulloddet vi har trukket vi som bor her i Norge. Podene har alle som én testet ut ulike seksjoner av helsevesenet. Brannskader, brudd i nese, ribbein og arm, astma, infeksjoner, tøff start på det hele, epilepsianfall og hørselsskade - en av podene fikk til og med sugd ut væske fra en byll i håndleddet.

Og ingenting av dette har vi betalt for. Han mellomste ble lagt i narkose over 15 ganger for stell av brannsår - og ennå fikk vi ingen regning i posten.

Så nei, jeg er ikke av de som klager på det norske helsevesen.

Det var godt å bo i Norge da denne poden kom til verden.

DET betyr ikke at det ikke finnes forbedringspotensiale. Og det handler i utgangspunktet ikke om personer. De fleste vi har møtt er dedikerte, hyggelig, flinke folk, selv om jeg synes det var ufint av den legen som kalte babyen min for stygg under en undersøkelse(!!).

All ære til de fantastiske sykepleierne vi har møtt på veien, som har trøstet, informert, underholdt og servert. De må være laget av noe særegent.

Så var det disse to stolene da.. Det er et forbedringspotensiale, men kanskje aller mest på systemnivå.

Vi er så «uheldige» at vi bor i Løten. Det betyr at hvis vi brekker en arm i Trysil og kjører rett til Elverum sykehus, som jo er på vei hjem, så må vi reise videre, forbi Løten (25 min fra Elverum) og til legevakten i Hamar (25 min fra Løten) for å få rekvisisjon til å ta røntgen på sykehuset i Elverum (50 min fra Hamar). Da passerer du riktignok hyggelig Løten på veien både til og fra.

Dumt å brekke armen før klokka 17.00, men det visste jo ikke vi.

Er du så uheldig at du brekker hånda slik at du kommer til Elverum litt før klokka 15.00 er det nemlig ingen lege som kan ta en titt og skrive en rekvisisjon til røntgen FØR KLOKKA 17.00, selv om røntgenavdelingen, akuttmottaket og barneavdelingen er på samme sted. Nei, legen kommer ikke før klokka 17.00, samme hvor mye du har brekt armen, og er du i tillegg så uforsiktig at du holder deg på albuen når mor mistenker brudd i håndleddet, ja, da er det nok ikke brudd heller.

En skulle tru at du da bare kunne du reist til fastlegen på Løten (25 min fra Elverum), for å få den underskriften, MEN de svarer ikke på telefon etter 14.30 med mindre det står om livet, og det gjør det tross alt ikke når 14 åringen har brudd i armen.

Det du kan trøste deg med er at du får en pause i Løten (25 min fra Elverum) på vei til Hamar (25 min fra Løten), fordi legevakten i Hamar tross alt ikke åpner før klokka 17.00. Gi poden en paracet så lenge.

Artig var det, så lenge det varte.

Vi har vært borti problematikken en gang før. Da brakk poden, (den samme, faktisk) nesa. Både brudd- og barneavdeling ligger i Elverum, men Løten hører nå engang til Hamar legevakt. At de ikke engang vil høre hva som har skjedd med den skadde før du har hele fødselsnummeret, adressen og telefonnummer, hører til et annet forbedringsområde, men at gutten med knust nese og hjernerystelse først må til Hamar, for så å bli fraktet i ambulanse til Elverum (hvor han burde vært i første omgang) - se det er forbedringspotensialet sitt det.

Så bortsett fra det - så er vi utrolig heldige som bor i Norge og har det helsevesenet vi har. Sjansen er til stede for at vi skal teste det litt til før disse podene forlater redet. Vi håper bare at vi da befinner oss nærmere Hamar enn Elverum. 

 

 

Eg ser du har det vondt...

Og bare med de seks små ordene har du kanskje fått opp noen minner.

Mest sannsynnlig er det litt triste minner. Sangen til Bjørn Eidsvåg blir ofte brukt i begravelser. Akkurat som "you raise me up" ofte spilles i bryllup. Og lydinntrykkene er like sterke - på godt og vondt.  

Jeg har akkurat tatt farvel med en kjær onkel.  Onkel Aage var så glad i musikk, og minnene fra barndommen inneholder ofte lydklipp. Spesielt og nærmest hjertet er "Engler i snøen...".av Jonas Fjeld.  En tidligere rockefan lå plutselig på gulvet i stua med svigerbror, datter eller kone, og ut av høyttalerne ljomet: "Engler i snøen har sin egen sang." Om og om igjen. 

Alle vi som vokste opp i Liaveien 15/13 bærer disse strofene med oss i minnet og i hjertet. Nå vil sangen for alltid minne om den dagen vi tok farvel i Lørenskog kirke. Det er trist, men samtidig helt riktig. Denne sangen var onkel Aage og den vil for alltid være onkel Aage. 


Jeg sitter nede ved brygga og ser ut over havet... Og plutselig er det helt andre minner som dukker opp. Sommer, sol, øl, flørt, bading, studietid...ungdomstid. Minner om varme sommere. For sommerene er jo alltid varme i minnene.                                      Og ølen er alltid kald. I minnene. 


Og flørten skulle vise seg å vare en stund:)

"Stygge, lille Trine...hun fikk ikke kline!"

Tekstene var ikke helt uskyldige da vi var ungdom heller, men kanskje ikke så ille som dagens russelåter.  Hore var ikke et vanlig ord for jente, og trettenåringer ble holdt utenfor sanger om øl og suging. At musikk gjennom tidene har stått i bresjen for mye opprør og engasjement, fritar på en måte ikke guttepjokkene som sitter hjemme bak pc-en og mekker musikk ansvaret. Ansvaret for at jentene ikke fremstilles som sexobjekter som kan kues og brukes.  



Det skal ikke mange strofene av en sang til, før minner strømmer på. Hvis du er over 30 (eller muligens 40), kan du nå lese videre🙂 - og se for deg det som passer for deg. Noen gode, noen triste, noen artige og kanskje til og med litt flaue minner. Vær så god! 

Fame - I`m gonna live forever...I`m gonna learn how to fly.. 

              Summerloving- happens so fast 

                             Para Bailar La Bamba...eller parararaaLa Bamba., som vi sang i Norge 

                                                   Nooooothing compares. Noooothing compares to youuuuuu. 

                                                                    Lady in red (alltid siste klinelåt på diskoen) 

                                                                                  I just called to say I love you (alltid nest siste klinelåt) 

                                                                                             Killing me softly with his song 

                                     Gangnam style! 

                                                    Some die young 

                                                                         Boys, boys, boys. 

                                                                                              Touch me! Ah...oh ..touch me 

De to  siste der var for gutta. Det var vel kanskje ikke sangstemmene som var mest framtredene. 

Uansett. Jeg tror loven krever at du nevner Michael Jackson, the king of pop, når du først skal blogge under tema sang.

"I just can`t stop loving your, Beat it, Thriller og Heal the world.. For å nevne noen veldig få. Ikke rart jeg var blodfan. 



Sanger og musikk har evnen til å påvirke følelsene våre mer enn vi kan være villig til å innrømme.

Tårene triller, latteren triller den og, og sinnet bruser over toner og tekster vi hører med ørene våre.  

Eg ser du har det vondt... 

Engler i snøen lever videre og kanskje hjelper sangen oss å bære savnet.  

Kjære nabo!

Ja, kjære du. Du som er noens nabo. Min eller noen andre sin. Nabo. De fleste av oss er jo det. Enten har vi naboer på begge sider, noen av oss til og med over og under, og andre av oss igjen har trær av ulikt antall eller åkrer med potet og korn mellom oss og nabo?n. Felles for oss alle, i alle fall for oss uten mye trær og potet, er at vi lever i en slags symbiose. Den kan være god, mindre god eller direkte motvillig og rett og slett fientlig. Men avhengig av naboen er vi alle. Og av hva naboen finner på.

Har du tenkt på hvordan det er for naboen når du endelig, etter måneders vegring, mas fra respektive bedre(?) halvdeler og trenering av tid endelig henter fram pussemaskina og får forberedt den beisinga dere har snakket om siden nittenpilogbue? Eller hvordan naboen, som sikkert har sjenket seg et glass vin og tent opp grillen, har det med at du skal høytrykkspyle bilen eller klippe det gjenstridige gresset akkurat da? Selvfølgelig kunne nabo?n unngått hele greia hvis han hadde bosatt seg i ei koie langt til skogs. Det burde han sikkert gjort.


Utstyr alle naboer bør ha.
 

Lyd må vi leve med i dagens samfunn. Ofte ganske mye av den også. Selv våknet jeg her en dag, en avspaseringsdag i overgangen til ferie, til vaskemaskin OG oppvaskmaskin som vennligsinnet nok ved hjelp av intens piping ga beskjed om at de var ferdige begge to. Samtidig surret robotstøvsugeren på stua (takkforden!) mens to (2!) gressklippere gikk om kapp på min egen plen utafor soveromsvinduet. Høytrykkspyleren hadde ingen til å skru seg på, så den lå midlertidig i dvale.

Mye ble gjort. Og det var mye lyd. Noen hadde en effektiv dag. Dagfinn Lyngbø har viet et helt show til lyd. I showet presterte han blant annet å sammenlikne fruen sin stemme med lyden av ei sirkelsag. Noe lyd er mer godlyd enn annen lyd. Ikke sirkelsag, tenker jeg.

Jeg kjører vaskemaskin og andre mer eller mindre støyende apperatur samtlige av ukas dager, og til alle døgnets tider, om det trengs. Innendørs! Det går kun ut over meg selv.

Ting som støyer, som kun går ut over meg....og rødt og hvitt i samme vask...på trass ;-) 

  
"Gunvald" som surrer og går....

Men: Folkens. Nabo: Kunne det ikke være fint om vi EN dag i uka var enige om at alle dupeditter med lyd som høres over hekken, gjennom gjerdet, over potetåkeren og gjennom skogen fikk hvile? EN dag i uka da ørene våre fikk pause fra i alle fall noe type lyd? EN dag da vi alle visste at vi kunne sette oss på terrassen med ei bok, et glass vin eller bare stirre tomt ut i lufta UTEN behov for hørselvern?

Ooops. AS Norge har visst blitt enige om dette, gitt! Vi har da en lov om helligdagsfred som sier at «På helligdag fra kl 00 til kl 24 samt påske-, pinse- og julaften etter kl 16 skal det være helligdagsfred som ingen noe sted må forstyrre med utilbørlig larm.». Paragraf 3, faktisk. Søndager, faktisk. Hmmm.

Du må gjerne drite i det. Det gjør ikke jeg. Men plutselig har jeg rukket å drikke nok terrassevin mellom gressklipperkulene og sirkelssagrundene til at jeg har mot nok til å begynne å synge denne https://www.youtube.com/watch?v=fjErXFgGcOg&feature=share eller noe annet relativt bråkete. Høyt! Jeg kan mye tekst, men kan også garantere mangel på både melodi og tone. Da kan vi snakke om «utilbørlig støy», tenker jeg.


Prima Vera - også støy for blikket?
 

Godlyd er noe annet. Musikk kan være godlyd. (en hvilken som helst låt sunget av undertegnede er derimot hverken i kategorien musikk eller god). Såkalt musikk kan også oppleves som støy. Noe lyd er av typen som du tolererer ei god stund, helt til den eter seg inn i øret og hjernen og blir helt uutholdelig! Du orker bare ikke høre på den et sekund til! Dermed tar du med deg vin, bok og grillmat og evakuerer inn. Er du heldig kan du ta med kaffekoppen ut etterpå. Hvis ikke nabo nummer to, som er hakket senere i avtrekkeren enn den første, har oppdaget at sola skinner og dermed sett sitt snitt til å starte kant- eller gressklipper!


Ting jeg gjør på terrassen - helst uten gressklipper!


Heidi

En passende anledning

I anledning bloggens framtid vil jeg igjen påpeke: den er ikke død! Bare midlertidig og rett som det er litt ute av drift, kan du si!

I dag er en passende anledning til å skrive et nytt blogginnlegg! For denne gangen er utfordringen nemlig ordet anledning...


Jobbantrekk for enkelte anledninger....
 

Har du anledning til eller det finnes ingen anledning til eller det er en gyllen anledning, det er en passende anledning, i anledning... Alt er formuleringer som både gamle og yngre og til og med svenske bekjente bruker og har brukt. Hva er det som gjør en anledning passende? Og hva er det som i motsatt fall gjør det til en upassende anledning?

Javel: det fins jo så mange anledninger: konfirmasjon, bursdag, besøk, begravelse, sommerfest, jubileum, fredager, mandager, første dagen, siste dagen, eksamen, fint vær. Altså et utall anledninger som er passende for et eller annet. Feiring, kake, sang, pynt, antrekk. Hva som er passende kan nok diskuteres. Mange av disse anledningene har jo kommet og gått siden forrige blogginnlegg. Det er ikke det. Men å feste noe til internettet, se det, det har man ikke funnet anledning til!


Antrekk som krever sin anledning.

Så kom endelig dagen i dag! En gyllen anledning til å blogge! Og hvorfor er anledningen i dag så gyllen? Det har nok nær sammenheng med hvilke alternativer som ligger for dagen. Undertegnede sitter nemlig og kladder på det som muligens og forhåpentligvis skal bli deler av neste års årsplan i akkurat den barnehagen jeg tilbringer det meste av min våkne tid i. Dermed kom anledningen gitt! Og gyllen var den: anledningen til å spore av og finne på noe helt annet. I dette tilfellet: blogging!

Anledning til avsporing finnes overalt! Undertegnede har en egen evne til å assosiere enhver samtale eller hendelse til noe eller noen. Og når det sporer skikkelig av ender det ofte ikke bare på jordet, men på feil jorde eller aller helst i et kratt! Det finnes nemlig alltid en anledning for å havne i et eller annet kratt, ikke sant? Av de før nevnte anledningene; konfirmasjon, bursdag, besøk, begravelse, sommerfest, jubileum, fredager, mandager, første dagen, siste dagen, eksamen og/eller fint vær så har samtlige, bortsett fra muligens konfirmasjon og begravelse, for undertegnede endt i noe som likner på kratt. Tirsdager er gode anledninger for avsporing til kratt også, forresten. Og nå kom jeg på at jeg jugde: jeg har hatt begravelse i kratt også. Av mus.


I anledning noen andres bursdagsfeiring i undertegnedes hus, ble det i helga anledning til å, grunnet vær av type bløtt, kviste ei gran, av typen stort kratt, og sitte i ly med en bitteliten whisky....
 

I bunn og grunn handler det nok om det essensielle: nemlig å alltid finne en anledning til å gjøre det man har lyst til. Om det er å sprette ei flaske prossecco, spise en sjokolade, synge en sang, ta på en kjole eller sove i et kratt! For undertegnede kan gjerne prossecco, sjokolade og overnatting i kratt kombineres ved samme anledning! Kjole derimot, det får noen andre ta seg av! Synginga også, forresten!

 

Men det kan jeg kanskje skrive om ved en senere anledning?

 

Heidi

 

For ordens skyld:

Kratt defineres av thefreedictionary.com som: buskas av små, sammenvokste trær, og brukes i denne sammenhengen om tur med eller uten overnatting i natur av typen grisgrent og veldig lite kultivert. Med eller uten små eller store vekster. Om det skulle være noe tvil!

Og apropos avsporing: ble dette blogginnlegget egentlig en anledning til å skrive om kratt?


Kratt av type pent! Anledningen var en helt vanlig oktoberonsdagsmorgen.
 

Den var en gang...

Slik begynner jo de fleste eventyr og slik begynner også eventyret om Livensveen gårdsbarnehage.

Og gjennom årene har det vært flere enn tre hjelpere og kanskje også flere enn sju troll på vegen, men gårdsbarnehagen vandrer videre, på vegen til barnas beste.

Og, som i et eventyr opplevde jeg i dag at vi tok steget videre. Barnehager er i fokus for tiden. Det snakkes om kvalitet og kvantitet, lærende organisasjoner og læringsbegrepet. Det snakkes om voksentetthet og tilstedeværelse, og det snakkes om private og kommunale eiere.

I dag hadde vi planleggingsdag i min barnehage og rammen for neste barnehageår skulle legges. Rammen er for så vidt lagt, med ny rammeplan for barnehager som gjelder fra august. Men den lokale forankringen krever sitt, og både foreldre, barn og personalet skal være med i utformingen av den nye årsplanen.

Som pedagogisk ansvarlig satt jeg der da, kvelden før dagen, og vred hver minste lille hjernecelle. Hvordan viser vi foreldre og tilsynsmyndigheter hvordan vi sikrer danning, omsorg, lek og læring? Hvordan formulerer vi en plan som er et godt arbeidsdokument for ped.lederne på alle avdelinger, uavhengig av alder på barna? Hvordan viser vi at vi jobber med de sju fagområdene rammeplanen sier vi skal jobbe med? Den minste lille hjernecelle ble mindre og mindre, og resultatet var et kjedelig forslag til et oppsett, som jeg egentlig ikke likte selv en gang.


Pleier å bli fornøyd, men hva nå?
 

Men så, som i de fleste eventyr, dukket det en heltinne opp. En som også hadde tenkt, og som tydeligvis hadde mye mer å tenke med enn undertegnede. Muligens skyldes det inntak av medikamenter etter rotfylling, men noe i meg sier at dette ikke var tilfeldig. Denne heltinnen har nemlig slått til før.

Og den følelsen, når en bringer noe til bords som de andre først faller for, og så (med hjelp av litt større hjerneceller enn mine) fyller opp med enda flere ideer og tanker! Hæsjtægg den følelsen😊

Eventyret om Livensveen gårdsbarnehage er ikke ferdigskrevet, og ikke vet vi hvem som får prinsessa og halve kongeriket, men håpet er at alle skal leve lykkelig i alle sine dager.


Til barnas beste.
 

Takk, Heidi og resten av gjengen i Livensveen, for at dere bidrar så positivt!

Og Heidi - nyt hyttelivet.

Blogginnlegget om anledning kan du skrive senere. I dag grep du helt riktig anledningen.😊

 

Se min kjole...

Den er grønn som gresset...

I alle fall skulle alle kjolene mine være grønne da jeg var liten. Nå er skapet fullt av kjoler i alle regnbuens farger - nesten.  Ingen gule. Faktisk.

Der jeg jobber er det skjørt- og kjoledag hver fredag. For de lærerne som har jobbet på skolen i flere år, er det rett og slett feil å møte i bukse på en fredag. Menn slipper som regel unna med en skjorte. Denne ene dagen pynter vi oss litt for å feire at uka er slutt og helgen skal komme.

For det er jo ofte litt høytid når vi vestlige kvinner finner frem kjolen. Noen få har skapet fullt av hverdagskjoler, men de aller fleste finner frem skjørt og kjole når de skal være litt ekstra fjonge. Små jenter i rosa prinsessekjoler, tenåringer i "altforkortemenveldigstiligekjoler," hele familien i bunad, den røde, lekre til julebordet, det enkle svarte til mange anledninger.


konfirmasjonen er ofte den første anledningen til å bruke sin egen bunad.

Slik har det ikke alltid vært. Snarere tvert i mot. Gjennom historien har kvinners mote hatt mange ulike former, men stort sett alltid med bena samlet innenfor et og samme tøystykke. De har vært lange, tunge skjørt, korte, smale skjørt, vide, brede, med liv, uten liv, med innsnevring under brystet, med korsett for fjerning av liv (bokstavelig talt) og med lange, flotte slep. Antrekk som viste sosial status framfor praktiske antrekk. Det var faktisk ikke før på 70-tallet at det ble allmenn akseptert at kvinner kunne bruke bukser i alle anledninger.


Dronning Maud; med livet i behold.

Selv var jeg overbetatt av de vakre, store kjolene fra «nord og sør»- serien om borgerkrigen i USA. De store, overdådige kjolene i mange lag og med flotte utringninger gjorde hele serien verdt å se på.


Patrick var bare ekstra bonus.
Drømmen om å gifte seg i en ekte nord og sørkjole gikk (heldigvis) over innen drømmemannen var fanget.

For det er ingen tvil om at den ultimate kjolen er brudekjolen. Mer gjennomtenkt og utprøvd kjole finnes ikke og alt handler om å være hvit, vakker og ren for den store kjærligheten.


www.abelone.no

Men, som Joan Collins en gang sa:

"Med dagens utringete kjoler, gjennomsiktige bluser og miniskjørt

er det ikke lenger

noe som heter blind kjærlighet."

 

Dette sitatet fra store norske leksikon når det gjelder nettopp klesdrakt fant jeg interessant:

"Det er bare hos de vesterlandske kulturfolk at endringer i klesdrakten fra 1300-tallet har fulgt hverandre i et raskt og stadig økende tempo, og at vi kan snakke om klesmoter. Hos de asiatiske og afrikanske kulturfolk kan hver draktepoke strekke seg over århundrer; endringer i drakten har i likhet med andre forandringer i kultur og levesett skjedd ytterst langsomt og uten store sprang. Hos naturfolkene skjer utviklingen enda langsommere."

Snodig, synes jeg. Men interessant.

Jeg elsker kjoler. Kanskje er det jakten som er mest spennende, for selv når jeg bare trenger en bukse, så lurer det seg med en kjole inn på prøverommet. Det er ikke sikkert jeg trengte akkurat en slik kjole ? antagelig ikke ? men den var jo fin, da.  

Og det er mange med meg😊     

I morgen skal jeg til Oslo og møte tidligere medstudenter fra Styrerutdanningen. Ikke rart jeg tenker på kjoler, da. Enhver samling i Oslo var en god anledning til å titte (les: handle) en fin, særegen Tulip og Tatamokjole. Vi kunne jo ikke noe for at butikken lå rett ved siden av høgskolen.. Vi kunne heller ikke noe for at det var en stor Desigualforetning akkurat i den gata vi skulle handle i da vi var i Berlin.


Lykke i en liten pose. Lykkelige studenter etter siste eksamen. 
Kjoler er gøy, det er feiring og høytid, og sorg og følelser.

Kjoler er følelser. Faktisk.

Og når jakten trones med et nytt trofe- se da er det bare å håpe på den riktige anledningen til å vise fram trofeet?


Og anledning; det er din nye utfordring, Heidi. Shoot!




 

Ungdommen nå til dags!

Disse ungdommene ... ja de der unge folka som for et kvarters tid siden var små og søte, lot seg trøste med et plaster, digget Teletubbies og lego og la seg kl 19.30. De der ja. De som nå er alt for lange, alt for dyre i drift, alt for smarte for sitt eget beste og syns at alle over 30 er totalt utgått på dato. De som ifølge forskning.no er mer veltilpasset, mer hjemme, drikker og røyker mindre, gjør mer lekser og er mye mer skikkelige enn før. (Ungdata) Og de samme som har skylda for konstant å sitte med nesa i en skjerm mens de venter på at foreldre og samfunn skal curle dem fram til et givende, lykkelig og innbringende voksenliv.


Bilde: www.venstre.no
 

Disse som noen av oss desperat prøver å oppdra til selvstendige, ansvarsfulle og selvgående unge voksne som er i stand til å ta ansvar for seg selv og bidra med noe positivt for samfunnet. Hvorfor er det sånn at vi voksne ikke tar dem på alvor?

Hvorfor er det sånn at en 17-åring kan sende sms, ringe og maile til en offentlig eller privat instans i 3 uker uten å få respons? Og hvorfor er det sånn at når mora, på noenogførr, sender en henvendelse til samme instans og lurer på hva som skjer, så ringer de tilbake tvert! Ikke bare en person, men to, og gjerne utenfor normal kontortid. De sender mail umiddelbart og alt ordner seg i løpet av en times tid?

Hvorfor er det sånn at når 17-åringen står opp for seg selv og gjengen og fronter egne meninger, som noen ganger er annerledes enn den voksne lederen sine, så blir ungdommen avfeid og bedt om å holde fred, mens innblanding fra foresatte blir tatt på alvor, besvart og imøtegått?

Hvorfor er det sånn?

Undertegnede har i alle år gått inn for å lære husets ungdom å ordne ting sjøl. Resultatet er en person som ordner seg legetimer, flybilletter, hotellrom, møter, fysioterapitimer og avtaler med skole og andre på egenhånd. Og som forventer å bli hørt. Transport, ofte i form av busstider, er også del av logistikken som 17-åringen har oversikt over. Definitivt en nødvendighet i litt grisgrendte strøk. Ikke så enestående akkurat. Når du plutselig fyller 18 skal du jo kunne det meste sjøl. Og det tror jeg jaggu det er mange som kan. I det hele tatt så oppleves vedkommende 17-åring som relativt selvgående på mange måter. Bortsett fra på ett område da. Vi over 40 får fortsatt lov til å betale! Jippi!

Er det ikke litt rart da at vi voksne ikke klarer å ta ungdommene på alvor? Er det sånn at det ikke er så farlig å svare dem på henvendelser eller respektere deres meninger fordi de er umyndige? Hva da når de blir myndige? Kan vi forvente at de får til ting på egenhånd tvert? Og kan de forvente å bli behandlet som voksne da plutselig? Nei, skjerp dere, folkens! Ungdommen nå til dags fortjener å bli tatt seriøst! Særr ass!

Hmmm, mulig jeg bare skal være glad til for en ekstra fordel ved å inneha tittelen 40+ : du blir i alle fall endelig hørt og tatt på alvor!

Heidi


Bilde:  www.maxgustafson.se

 

Nå klarer jeg faktisk ikke å holde kjeft lenger!

Men noen ganger er denne bloggen relativt filtrert. I alle fall tok det ufattelig lang tid før undertegnede klarte å blogge om FILTER. Muligens fordi det påstås at jeg ikke er i besittelse av det nevnte filteret. Kaffefilter har jeg nok av, i alle fall på jobb. Filterkaffe også. Ellers så finnes jo både filtersigaretter, uv-filter og luftfilter. Alt finnes i umiddelbar nærhet. Intens googling av filter-begrepet avdekket at det finnes både et band som heter Filter og til og med en podcast med navnet på filter.net også.


Selfie av typen som ikke trenger filter.


I ferd med å filtreres.
 

Undertegnede har derimot en sterk fornemmelse om at utfordringen handler om et annet filter. Tenk-før-du-snakker filteret velger jeg å kalle det. Og som sagt: Noen påstår at enkelte, altså jeg,  ikke har det! Omverdenen skulle bare visst. Hvor ofte filteret faktisk slår inn. Og hva som hadde kommet omgivelsene for øret dersom ikke mye ble filtrert før det kom ut. Her har vi nemlig en som KAN holde kjeft. Litt. Av og til. Når det virkelig gjelder.

Det å tenke før man snakker er som å tørke seg før man driter! Dette er ikke mine ord, jeg har lest det på internettet, det skal jeg bare ha sagt. Men noen mener sikkert at det er sånn. I enkelte tilfeller tenker jeg at å tørke seg før man driter....ehhh, tenke før man snakker, er både ønskelig og nødvendig! Noen av oss kan nok med fordel øke frekvensen av tenk før snakk fra dagens nivå.



Men så er det sånn for blant annet undertegnede da: hvorfor skal jeg tenke før jeg snakker når jeg ikke vet hva jeg skal si før jeg har sagt det? Og ikke minst når man er fullt i stand til å snakke underveis i tenkinga, da er det ikke godt å vite hvor tankespinnet og ordstrømmen ender til slutt!

Sjøl har jeg en kropp og et ansikt som, til tross for at påknappen på filteret står på «on», lever sitt eget liv! Når øya blir store, blikket måpende og underkjeven slapp samtidig som det kommer en lyd ut av kjeften som minner om «whææ», «åjjj» eller «jøss», så hjelper det liksom ikke å bråjustere filteret etterpå. Mottakeren har som regel skjønt tegninga. Det skjedde med kollegaen som hadde fått seg nytt mobildeksel av det mer, la oss si, prangende slaget. Og reaksjonen med ansiktet og lydene var altså undertegnede sine. Jeg er fortsatt imponert over dekselet. Og det vet kollegaen.

Så er det de tilfellene der en begynner å tenke alt for mye før en snakker. Da ender en jo gjerne med ikke å få sagt noe som helst. En slik situasjon kan sikkert ende med en del pinlig stillhet. Det er jo verst! Der har man også vært. Faktisk. For en stund siden. Irriterende slitsomt. Og de andre tilfellene der man kommer på etterpå hva man skulle ha sagt! DET er irriterende det! Å komme hjem fra et møte der diskusjonen har gått høyt og engasjert og SÅ komme på et lass av geniale argumenter, det er frustrerende og bortkastet det! Hau!


God plan!
 

Så: litt filter er nok å anbefale. Sies det. Et filter jeg mer enn gjerne skulle ha vært i besittelse av er det som min kollega og medblogger har på sin telefon. Vi velger å kalle det 40+-filteret. Det har den geniale egenskapen at alle selfier som tas med den har ei dus, utglattende farge som er mer enn godt egnet for enkelte av oss. Medbloggeren påstår derimot at filteret kun slår inn når jeg er med på selfien. Og at det i følge henne betyr at filteret kun slår seg på når det er virkelig nødvendig. Her må det nevnes at undertegnede er ubetydelig eldre enn eieren av 40+-telefonen. En vektlegging hun uten tvil kunne filtrert bort fra samtalen, etter min mening. NB: 40+-filteret er ikke sterkt nok for forsøk på duckface eller liknende øvelser. Det må dermed aldri forekomme!

For øvrig og både med og uten filter så syns jeg dette kan være en god leveregel:

Du skal mene det du sier, men ikke alltid si det du mener!

 

Heidi


Selfie med uv-filter, blant annet. Må ikke forveksles med det enda mer effektive 40+-filteret...
 

 

Og siden jeg glemte helt hva jeg hadde tenkt å utfordre deg på Ane-Cecilie, så får du nå en helt annen utfordring. Stikkordet er kjole. Muligens lurt å ha filteret påskrudd når temaet kommer opp, spesielt i lystig lag og hvis den er for kort i begge ender...

 

 

Hedmarking? Je?

Jeg har blitt kalt mye i mitt liv, men Hedmarking??

Det er ikke akkurat det kollegaer kaller meg når de gapskratter av mine noe "hovedstadsinspirerte" uttaler av Løtens stedsnavn. Men ja, det var noe hedemarks over denne blogginga, plutselig. Impulsiviteten som forsvant, kunne kanskje innlegget hete?


Litt impulsive er vi. Glemt skisko? Sykle, da vel:) 
"Hvor impulsiv er du?" Spørsmålet tikket faktisk inn på telefonen for noen uker siden. Ganske impulsiv, tenkte jeg og leste videre: "Være med til Barcelona neste helg?" Ja, akkurat. Alle fiber i kroppen elsker konseptet impulsiv.  I tankene pakkes solkrem, shorts og pass. 

I virkeligheter drar åtteåringen i benet og roper; «skal vi dra snart???»

Tenåring nr. en kommer ned trappa og spør «kjøpte du Q-tips?». Tenåring nr. to roper: «Kan du kjøre meg til Petter?»

Hund nr. en bjeffer og vil ut, mens hund lurer på hvorfor maten enda ikke er servert. Impulsiv, tja?


Mat snart, elle?
 

For jeg er jo egentlig impulsiv som person. Jeg elsker å plutselig finne på noe og brått befinne meg på et sted jeg ikke hadde planlagt. Jeg snakker ofte litt for fort og kan i den sammenheng glemme filter, og jeg må ha forandring ? ofte. Men så var det disse to-og firbente, da. Må vel bare si at impulshandlingene avtok litt mer for hvert nye tilskudd til familien.

Kanskje like greit, for hvis vi søker definisjonen på impulsiv er ikke veien lang til tunge psykiske diagnoser. Det handler om å handle uten å tenke over konsekvenser, eller snakke uten filter, eller «utføre uimotståelige handlinger som igangsetter spontant uten forutgående bevisst overveielse». (SNL)  

Det jeg stusser over er at de jeg kjenner som er mest impulsive, er også de som oftest prokastinerer. De utsetter viktige oppgaver helt til siste frist, og jobber helt klart best under press. Er ikke det et paradoks? Impulsiv, men treg, liksom? Interessant.

Vel, på impuls ble jeg i fjor blogger. Og på impuls (og uten forutsetninger, om jeg så skal si det selv) har jeg nå blitt strikker. Noen impulshandlinger er kanskje bedre enn andre, men skal vi bruke opp internettet, så må visst impulsblogginnleggene komme litt tettere.


Skal internett fylles, må strikkingen vente. Rett og slett.
Og det sier jeg helt uten filter, Heidi😊 Ny utfordring: filter!

 

Doffen har daua.

Ryktet om vår død var svært overdrevet. I alle fall litt. Men jaggu ble det stille gitt. Lenge. De som kjenner oss syns nok det er relativt utrolig. Noen av dem syns nok det var skikkelig digg også. Og på tide. Om noen mot formodning skulle ha lurt på det, da: Bloggen hakke daua - det var Doffen som daua!


Doffen - ikke helt i form....
 

Medbloggeren fikk derimot utfordringen å blogge om stikkordet «impulsivitet». Og dermed ble det svart. Og stille. Lenge.

Det er fortsatt stille. Så stille at internettet muligens begynner å bli såpass glissent at undertegnede så det som nødvendig å blogge litt sånn impulsivt. Om ingenting. Juhuu! Utfordringen var bare at i det skrivetrangen kom, fant skroget det for godt å havne på sofaen med feber, pusteproblemer, synsforstyrrelser og råtten form i 8 dager til ende. Skral, med andre ord. Men nå er det bare hosten igjen, og behandling av tastatur er atter en gang innenfor mestringsområdet.

Impulsivitet altså. Det var det som skulle til for å vippe bloggen av pinnen. Også jeg som trodde det var jeg som var hedmarkingen i denne bloggduoen?!? Altså både bokstavelig talt og i betydningen hedmarking med beina godt plantet ikke bare på jorda, men nedi jordet, og muligens også på feil jorde?!? Sånn kan det gå når utfordringen blir for utfordrende.

Skrivesperre, har medbloggeren diagnostisert seg sjøl med. Det er nok en kjent diagnose for undertegnede også, det. Men løsningen da er som regel å drite i utfordringen og skrive om noe annet. Eller ingenting. En ekte blogger bør jo egentlig kunne lire av seg et blogginnlegg eller kanskje to for dagen, har jeg skjønt. Der har vi en del å gå på, føler jeg. Og så tenker jeg (noe ondskapsfullt og definitivt i glasshus) at om skrivesperra skulle smitte bittelitt i bloggverdenen, så gjør det ikke så mye!


Skrivesperre. Type søt.
 

«Ryktet om min død er betydelig overdrevet». Sitatet er Mark Twain sitt. Han med Tom Sawyer og Huckleberry Finn, ja. Ikke vet jeg, men mulig han opplevde det samme som en skuespiller jeg nylig hørte om som måtte dementere sitt eget dødsfall i blant annet sosiale medier. Vedkommende var godt opp i 90-åra, så ryktet var jo ikke helt usannsynlig, men noe spesielt var det nok å oppleve akkurat det. På nett florerer det av andre både kjente og noe mindre profilerte personer som har benyttet seg av sitatet opp gjennom åra. Uvisst hvorfor og av ulike årsaker har de hatt behov for å melde at de lever. I nyere tid blant annet til NAV.


Tom Sawyer og Huckleberry Finn. Sukk! Gutta som dro på eventyr og levde livet, det.
 

Rykter om død og andre skandaler er jo et eget tema. Et tema som nok krever et eget blogginnlegg eller sju. Undertegnede skulle nok blant annet vært minst 5-barnsmor om alle gravidryktene hadde vært riktig. De aller fleste har nok vært utsatt for rykter av noe slag. Og sladder. Sjøl har jeg av og til tenkt at det noen ganger hadde vært litt stas om et og annet av ryktene var sanne. Såpass ville har de vært! Men som sagt, det skal man impulsivt eller ei, skrive om en annen gang!

Og nå: Ane Cecilie, NÅ er det din tur: skriv om impulsivitet, skrivesperre, gulost og kaviar eller whatever! Hensikten var jo, i følge enkelte, å fylle internettet, eller?

 

Bilder fra:

isemedia.blogspot.no

tblads.blogspot.com

3milliondogs.com

Syk og svak og dårlig bak!

Vi kan lengte etter mye, vi mennesker. Vi kan lengte etter hverandre. Vi kan lengte etter penger eller andre goder. Vi lengter etter helg eller ferie. Vi kan lengte etter opplevelser eller steder. Mange i verden lengter etter frihet og trygghet. Noen jeg kjenner lengter veldig etter vår nå. Det er allerede lysere og lengre dager, så det er stor sannsynlighet for at den som venter lenge nok, får akkurat det. Vår.


Magiske steder man har vært, som står på ønskelista også i framtida!
 

Jeg vil skrive litt om å lengte etter noe annet. Min lengsel er personlig. Min lengsel er et luksusfenomen fordi omtrent alle behov ellers er dekket til enhver tid. Min lengsel handler om dette:

Om å lengte etter fjelltopper, elver, åpne myrer, vidder, skogsområder, bakker og gressletter. Om å lengte etter sovepose, ski, bål og granbar. Om å lengte etter lange sykkelturer. Om å lengte ut. Om å lengte etter stillhet og utsikt. Om å lengte ut på tur. Ut i frisk luft over lengre tid. Om å lengte etter å bruke kroppen slik at den blir godsliten. Godsliten på en måte der kroppen er helt sluttkjørt, men man fortsatt ler. Det er gjerne ganske lett å le da.

Jeg bruker ganske mye tid på å lengte for tida. Jeg har i grunn brukt ganske mye tid på å lengte det siste året også. Jeg har i alle fall brukt betraktelig mer tid på å tenke på tur, lese om tur, blogge om tur og ønske meg på tur enn å være på tur. Det var det imaget, liksom. I tillegg har jeg brukt mye energi på å velge og velge bort aktiviteter. Å ta det rolig hele uka for da kanskje jeg orker å dra bort på fredag, er et reelt dilemma. Prioritere slik at jeg orker det daglige, rett og slett. Å gå korte nok skiturer til at kroppen tåler det er en utfordring.  All denne lengselen etter ting og aktiviteter jeg tidligere har brukt mye tid på kommer av en helsesituasjon som er endret. Ikke noe jeg dauer av. Mer noe jeg dauer med. Kroppen vil helst slippe å utfordres. Enkelte ganger er det en utfordring å både holde fast i og bevege tannbørsten samtidig. Det går fint å skifte gir i bilen de fleste dager, andre dager er det nesten for smertefullt. Armer og bein som ikke vil gir utholdenhet som en fjert. Mangelfull styring på minst ett bein, gir dårlig balanse og egner seg bare sånn passe i ulendt terreng. For ikke å snakke om skitur! Fjelltur når tidslimiten er ca 30 min er rett og slett ikke helt oppnåelig. Ei god natts søvn uten at det gjør vondt både å ligge rolig og snu seg er etterlengtet. For ikke å snakke om det å våkne uthvilt. Himmel! Smerte er gøy. Det er masse på lager. Utvilsomt. Diagnosen sier at det muligens kan bli bedre. Ikke sikkert. Men kanskje.

Morgenlys som heldigvis kan oppleves 10 minutter fra bilen :-)



Nyter fullmånen mens jeg venter på en bedre vår.....etter skitur, men fortsatt skremmende nære bilen.
 

Håpet er at det løsner i løpet av 2017.

Alt det jeg lengter etter er mulig å oppnå og få oppleve. Bare gjøre det. Det skal jeg. Når kroppen bestemmer seg for å bli en lagspiller igjen. Og det må den bare! Jeg har en mistanke om at jeg kommer til å leve til jeg blir nittiogno`, så det blir rett og slett litt for lenge å sitte på rævva, syns jeg. Mens jeg venter på at det skal løsne så trenes det. Mye inne. Et minimum av aktivitet og til og med en og annen svipptur offroad. Jeg går en del på trynet, og pusten får kjørt seg. Blåmerker etter ufrivillige treff med omgivelser av det mer kompakte slaget dukker stadig opp. Jeg ligger litt på sofaen også. Og trøstespiser og ser mer på tv enn jeg har gjort før. Men jeg har trua.

Jeg gleder meg til å bestige fjelltopper, bade i elver, krysse åpne myrer og vidder, virre rundt i skogsområder med kart og kompass, gå opp og ned bakker og raste på idylliske gressletter. Jeg gleder meg til å legge meg i soveposen, gå på ski, tenne bål og hente granbar til senga under åpen himmel. Jeg gleder meg til å sykle langt. Jeg gleder meg til å være ute og nyte stillheten og utsikten. Jeg gleder meg til å gjøre dette, i 2018 kanskje: http://harvest.as/artikkel/europas-fineste-skitur. Og jeg gleder meg til å le hysterisk av alt og ingenting fordi jeg er så sliten etter mange timers aktivitet at jeg rett og slett ikke kan la være. Det blir rett og slett smashing!


Forhold som setter minimale krav til balanse :-) Flatt men fint!
 

Heidi

 

Jeg skylder på håndballgutta!


Bilde:www.handballmagasinet.no
 

I mitt liv har ukeplaner fått en relativt stor plass. Jeg lager ukeplan for både meg selv, kollegaer, unger og foreldre som jeg har med å gjøre hver eneste uke. Den som leser den får om de er heldige vite både hva ungene deres får servert av mat i løpet av uka, om vi skal i turnhallen, hvem som jobber denne uka og når vi vil at de tar med matpakke og tursekk. Rett som det er fører vi på ukeplanen andre aktiviteter også, og det skjer at vi utfører aktivitetene etter planen. Det hender selvfølgelig både titt og ofte at planen i beste fall anses som veiledende. Det handler om å gripe dagen. Er det sol, går vi ut. Om vi har planlagt inneaktiviteter denne dagen, kan den lett forskyves eller bortprioriteres. Eller tas med ut. Er det regn, kan det også hende vi går ut. Hvem vet. Som sagt: en plan er i beste fall veiledende! Eller til for å brytes. Noen av oss kaller det å gi rom til impulsivitet.

Jeg har hørt om de som jobber etter denne planen. Jeg kjenner nok ingen.


Bilde: stjælt fra facebook. Opphav ukjent.
 

Nå er vi i uke 5. Slikt blir en opptatt av når en lever med ukeplanlegging slik som jeg. Siden nyttår har jeg ikke bare lagt planer på jobb. På hjemmebane har jeg hver helg lagt en treningsplan for hele den neste uka. Ikke le. Det er helt sant. Jeg har etter hvert blitt ganske så godt kjent med meg selv og vet at en plan er god å ha når motivasjonen starter å butte. Treningsmotivasjonen i særdeleshet.

Hver eneste uke har jeg satt meg ned og skrevet opp når, hvor lenge og hva jeg skal foreta meg av pulsøkende aktivitet med formål å bedre fysisk og psykisk form de neste 7 dagene. Det har funka som hakka møkk! Øktene er gjennomført og pulsklokka, også kalt aktivitetsmåleren (som jeg gikk til det noe overilte skritt å ønske meg i bursdagsgave i høst) er mer enn fornøyd. Stort sett.

Bilde: www.oslosportslager.no

Klokke av typen som til og med påstår at den måler søvnmønster... den blir lurt! Ligger jeg stille nok og simulerer koma, påstår den at jeg sover!

Så kom denne helga. Planlegginga ble ikke noe av. Det er mulig dette er noe av det samme som ganske mange opplever når det gjelder nyttårsforsetter. Det går liksom riktig bra i starten av januar, men i det man entrer februar er alle forsetter fortrengt, forkastet og vekk!

Det er her jeg skylder på håndballgutta. Jeg er sikker på at jeg i helga ble så høy på semifinaler og finaler og you name it at alt annet ble glemt. I kampens hete. Jeg er så imponert over laget og innsatsen til de gutta! Slikt kan en bli helt euforisk av! Og vippet av pinnen. Og når da endatil Johnny Depp dukker opp på skjermen i løpet av helga, iført dreads og i god rom-form - er det rart en blir litt ufokusert? Dermed blir det trening uten mål og mening, altså plan, denne uka!

Heidi


Bilde: www.tv2.no 

Da jeg var liten, var det bare skihoppere som het Bergerud. Han her har nok trent en del, både med og uten plan. 
 

Siden jeg har skrevet et ikke-så-godt planlagt innlegg om å planlegge så syns jeg du kan skrive om impulsivitet, Ane Cecilie. Impulsivitet kan skape magi, vet du ;-)

Hæ? Hva sa du?

Når en mann reiser seg for å tale, lytter folk, og så ser de. Når en kvinne reiser seg, ser de, og hvis de liker det de ser, lytter de.

Akkurat dette sitat innledet herrenes tale for LBSK befalskull 1998. Jeg husker det godt, for det var jeg som holdt talen og der sto jeg i en blågrå uniform med skjørt til midt på leggen, litt for trang jakke og oppsatt hår. Uniformen ble formsydd etter seks uker aspiranttrening, også kalt slankekur. Ballet ble avholdt etter et års tjeneste og slankekuren var definitivt over.

Herrene jeg skulle gjøre stas på hadde følge av flotte damer kledd i vakre kjoler verdig et militært ball. Ikke vet jeg om de lyttet. Vil tro at de likte bedre det de så ved sin side.


Har følt meg mer fjong..

Det er for øvrig ikke mye som frustrerer mer enn å snakke til noen som ikke lytter. Etter femten år som mamma begynner jeg å få erfaring på feltet. Hva er det som gjør at hørselen til barn gradvis forsvinner med årene? Fra å være små, oppmerksomme babyer som hører hver minste lille lyd (spesielt når de egentlig ikke skal høre, men kanskje for eksempel sove), til å ikke høre noe som helst. De hører i alle fall ikke dersom setningen begynner med ikke. Er det «mammafilteret» som slår inn? Det velkjente «konefilteret» er vel ikke direkte overførbart til avkom?

Ta for eksempel åtteåringen. Første tur i slalombakken for dagen og mor sier: «Ta det pent første turen da. Du vet ikke hvordan bakken er i dag». Direkte oversatt til «åtteårsk» (som nok er et eget språk): Kjør alt du har fra toppen, sikt inn på den bratteste kulen og hopp på det største hoppet». Her ville mor lagt til; «Det er lurt å lande på bena!» Det lot seg ikke oversette, så etter ti meters svev med bena i lufta og ski og staver i alle retninger, priset vi oss lykkelige over at gutten bare landet på ryggen.

En som mestrer "åtteårsk" utmerket.      

Beskjeden om å ta med seg votter, utebukse, lue og lignende hjem når man går fra skolen i minus ti grader fungerer heller ikke på åtteårsk. Ei heller den om å alltid gå rett hjem og ikke innom tre av fire venner som bor på veien hjem. Det er mye jeg ikke kan på dette språket.

Jeg er for øvrig ikke veldig språkkyndig når det gjelder «trettenårsk» og «femtenårsk» heller. De lydene som jeg mest forbinder med grynting viser seg ofte å være beskjeder av typen: «I morgen trenger vi penger til ?» Eller; «Kan du kjøpe ?.?» Eller: «Er det ikke middag snart?» En frase har jeg plukket opp fra begge disse språkene. Kanskje fordi den uttales relativt ofte:

«Du skjønner ingenting du, mamma!» Akk ja, det var ingen som sa du skulle få god selvtillit av å ha tenåringsbarn.

I mitt yrke som såkalt lærerstyrer eller styrerlærer (http://utfordret.blogg.no/1477955003_hva_skal_du_bli_nr_du.html) er det greit at de som står på mottakssiden lytter en gang i blant. Det er utrolig hvor fort vi plukker opp at en elev ikke følger med, selv om hun er en av tjue. Filosofen Konfucius forsto noe veldig viktig for dette yrket:

Jeg hører og glemmer. Jeg ser og husker. Jeg gjør og forstår.

Jeg gjør og forstår. Hvordan skal man kunne vite hva stillingsenergi er bare ved å høre om det? Kanskje jeg husker det hvis jeg ser en artig video? Men ikke før jeg får prøve og erfare og utforske vil jeg virkelig forstå hva det hele dreier seg om. 


Fra stillingsenergi til bevegelsesenergi.

Det er så innlysende, men heller ikke dette lar seg oversette til åtteårsk. Åtteåringen blir like kald på henda og øreflippene hver gang han legger igjen votter og lue på skolen. Det forstår han nok ? i alle fall når han er nesten hjemme ? hos vennen som bor på veien hjem.  

Do or do not. There is no try.


Do or do not. There is no try. Yoda.
 

Jeg er i overkant opptatt av læring. Det kan muligens komme av at jeg er pedagog. Og det kan ha noe med at jeg tilbringer det meste av min våkne tid i det som noen kaller grunnmuren i utdanningsløpet. Barnehagen. Den grunnmuren syns jeg er ufattelig viktig. Og jeg er mildt sagt litt opptatt av å passe på den og dens fantastiske egenart. Jeg er en sånn som har med andres unger å gjøre og som mener at a har noe å fare med når det gjelder unger generelt og innimellom din unge spesielt. I alle fall hvordan din unge har det og tar det sammen med en gjeng andre unger på noenlunde samme alder og en håndfull voksne som på enkelte områder er litt eldre.

Læring for meg betyr opplevelse, erfaringshøsting, prøving og feiling og utvikling. Og ikke minst betyr det mestring! Jeg er av den bestemte overbevisning at dersom du mestrer, på et eller flere områder i livet, så lærer du. Du kjenner med hele deg at du får til og dermed tar du sjansen på å prøve neste gang også, og er du skikkelig tøff (og det er jo alle) så prøver du plutselig noe nytt du ikke har prøvd før og -  kabooom - så får du til det også. I alle fall når du har prøvd litt.

Torsdag skulle ungene kles på igjen. Det er det samme hver dag, i grunn. Vi vil jo ut av hele vårt hjerte. Vi bor i Norge. Dermed må vi ikle oss både ull og vind- og vanntett. Jeg kan si mye om klær og vær og hva som passer til utelek...det blir en annen gang! Altså: nesten-5-åringen skulle kle på seg ullgenseren. Han fikk blackout. Av den typen der du bare står og holder krampaktig i genseren mens underleppa skjelver og øya holder på å renne over. Opptil flere av oss litt større (såkalt voksne) var vel det en kan kalle bittelitt utålmodige og han med genseren fikk opptil flere påminnelser om at nå måtte han se å komme i gang med den genseren. Det var tross alt over et dusin andre som også skulle kle på seg genser, bukse, dress, votter, sokker, lue, tisse, spise ferdig, you name it, akkurat der og da, og det hender at noen av oss som skal veilede kan bli en smule stressa. Sånn er det med den saken.

Det gikk som det måtte gå: de andre ble ferdige og gikk ut. Han med genseren derimot: status quo! Pedagogen slo inn og heldigvis var denne nesten-5-åringen  både talefør og av typen som kan uttrykke seg bare han får ro og tid. «Hun visste jo ikke at jeg ikke hadde lært å ta på genser helt alene!», sa han. Ååå, nei. «Men hvis jeg hjelper deg med å dra den over hodet, så kan du jo ta i armene selv», sa jeg. «Ja!», sa gensergutten. Dermed fikk han på seg genseren i en fart. Vi hadde en hyggelig tone og han kom seg ut og i lek i akebakken med resten av gjengen.

Fredag, derimot, visste jo vi voksne at han trengte hjelp med å dra genseren over hodet. Dermed var det meste gjort både smertefritt og i en fart, og gensergutten var av de første fem som stormet ut døra. Vi som kalles voksne hadde lært! Takk og pris for at vi fortsatt kan det. Både vi og gensergutten opplevde mestring. Han mestret å fortelle hva som var problemet, og han mestret å få på seg genser med litt starthjelp. Vi voksne mestret å finne en metode, en liten detalj, som for akkurat denne gensergutten utgjorde den store forskjellen. Jeg tror gensergutten var veldig fornøyd da! Altså både fornøyd med seg selv og kanskje bittelitt oss voksne også. Vinn, vinn situasjon!

Jeg har klokketro på at slike situasjoner skaper utvikling, læring og mestring. Og hverdagen er proppfull av dem. Jeg har også klokketro på barnearbeid! Før du girer deg opp og forbereder lange og hatefulle innlegg i kommentarfeltet: jeg mener barnearbeid i betydningen hogge ved, bære ved, måke snø, fore dyr, bære melk til måltid, bære vannflasker og følge de minste dit de skal. Jeg mener at å få bidra og føle seg nyttig oppleves som mestring. Du betyr noe for fellesskapet, din innsats gjør en forskjell og du opplever å gjøre nytte for deg. Er ikke det en boost for selvtilliten, vet ikke jeg.


Barnearbeid.
 

En del av dette barnearbeidet innebærer bruk av redskap. Øks og kniv for eksempel! Ikke alle 3-4-åringer kan håndtere øks. Ikke alle 35-åringer heller... (jeg har sett 3,5 minutter kjendisFarmen, say no more). Men alle 3-4 åringer jeg har hatt med å gjøre, som er interessert i å håndtere øks, lærer seg det rimelig fort! Ikke de som ikke gidder eller helst vil kjøre traktor eller lage sølekaker, men de som syns at øks er stas! De som utbryter «du er den sterkeste jenta jeg vet om!», når undertegnede kløyver en halvråtten furupinne med ett hogg. De skulle bare visst det jeg vet: at det gjelder å velge vedpinne med omhu og at vedhogging varmer ufattelig godt når skrotten er bittelitt kald etter fem timer med votta av for å hjelpe til med ettellerannet eller ettellerannetannet.


3-åring med øks og fanklubb.


Ikke øksing. Saging.

I

Bålved. In the making.
 

De lærer seg hvordan veden skal ligge på hoggestabben, de lærer seg hva slags ved som funker best og de lærer seg hvilken beinstilling som er anbefalt under sporten «øksing». «Øksing» er for øvrig meget lokalt ord for å hogge. Logisk. Som det jo ofte er når det er snakk om førskoleunger. Jeg tenker at i tillegg til alt dette så lærer disse små vedhoggerne om risiko og kontroll og de bidrar. Den voksne har så tro på meg at jeg får lov til å «økse»! Hvor stilig er ikke det? Jeg blir til i møte med andre, sa en klok mann som heter Finn. Jeg tror at å få høre at du får til, å få prøve, å få tillit gjør at du vokser. Og det er jo det vi vil? Vi vil at ungene skal mestre og oppleve at de får til og vi vil at de skal få tro på seg selv og egne evner. Jeg vil at de skal oppleve trygghet i seg selv. Jeg tror det er det beste jeg kan gi dem i barnehagen og den beste kompetansen de kan ha med seg for å kunne lære gjennom hele livet!

Jeg har også klokketro på å leke! Og når det er sagt: barnearbeid (i form av før nevnte) legger ikke akkurat noen demper på leken. Jeg har klokketro på å få leke ute og inne. Og jeg er spesielt opptatt av den leken og lekemagien som oppstår utafor den voksenskapte verdenen.

I dag satt det tre 5 år gamle jenter midt i akebakken. De lekte tog. Helt til noen kom og kræsja rett inn i dem. Det skjer før eller siden når du sitter midt i akebakken. Gjerne før. Akkurat disse jentene lekte tog i akebakken ved å ake med flere akematter etter hverandre. Kjempegøy! Men så ble det så mye viktig som måtte forhandles om, diskuteres og avklares midt i leken at de glemte omgivelsene fullstendig for å ta diskusjonen. Midt i bakken. Med ryggen til de som kom nedover.

De lærte noe. De erfarte at det gjør vondt å bli påkjørt og at diskusjoner og avklaringer muligens kan gjøres på mer egnede steder. Og de lærte å gjøre avtaler, være rettferdige, lytte til andres meninger og hevde sine egne. De øvde på å vente på tur, kompromisse og bli enige. Kanskje en eller flere av dem blir gode debattanter eller jurister om noen år? Foreløpig er akebakken «arbeidsplassen». Akebakken er lekearena. Og diskusjonen dem imellom var en del av leken. Hva de øvde på og erfarte er det min jobb å vite om. Jeg kan se at lek er læring og at lek er øvelse. Jentene leker. Ferdig. Det er det som betyr noe for dem.

      
Verdens beste lekeland.

Jeg er opptatt av og verdsetter den leken som foregår ved ei islagt grøft i vinterskogen. Der isflak kan sparkes løs og bli til varer i pizzarestauranten som ligger på en stein bak ei gran et par meter lenger opp. Jeg er opptatt av og verdsetter sjørøverleken der kapteinen skuer ut over de syv hav fra 4 meter oppe i et nyoppdaget eller kjent klatretre. Jeg er opptatt av å la ungene erfare, oppdage, utforske, leke og lære i verdens største og beste lekeland. Naturen! Jeg er også opptatt av at ungene skal erfare, oppdage, utforske, leke og lære sammen med kompetente og reflekterte voksne som ser, hører, forstår og er påskrudd.


Mestring.
 

Jeg er opptatt av at ungene skal mestre egen kropp og mestre seg selv sammen med andre. Min overbevisning er at både gensergutter, debattjenter, pizzakokker og sjørøverkapteiner som får tro på seg selv og egne evner i ung alder blir kompetente voksne om noen få år! Jeg ønsker å bidra til at de får oppleve noe av dette. Do or do not. There is not try! For meg handler det om å gå inn for noe. Ha trua på noe. Og å gjøre det man tror på! Men skal vi få til må vi prøve. Og det vi klarer med litt hjelp i dag, klarer vi kanskje alene i morgen! Både de små og de som er litt større!

 

Heidi

Og så til neste utfordring til deg, Ane Cecilie. Du skrev flott om å se sist. Jeg tenker at som pedagog handler det også mye om å se. Men siden vi snakker om sansene her - kan du skrive noe om lyd? Hør her: LYD, sa jeg ;-)

 

Kilder:

Nina Nakling, Nakling Entusiasme

Finn Skårderud

Star Wars (!)

Tidligere blogginnlegg om å lære:

http://utfordret.blogg.no/1464716064_russ_tivoli_og_krokod.html

http://utfordret.blogg.no/1442605424_ut_i_skogen_opp_i_trr.html

http://utfordret.blogg.no/1457976694_en_pluss_en_er_to.html

http://utfordret.blogg.no/1463682478_eksamen.html

 

Look at me...!

"Look at me..

there has to be

something more than what they see"

Se det, ja! Disse ordene sang Sandy (Olivia Newton-John) i filmen Grease. Ungdomssfilmen fra 1978 viser at det var viktig å bli sett - også i «gamle dager». Kontrastene er likevel store til dagens ungdom. Du skal ikke se meg som jeg er. Æru gæærn? Jeg er jo ikke meg før jeg har filt og lakket neglene, lagt på tre ulike lag med foundation (det heter virkelig ikke brunkrem, mamma!) to lag med pudder utenpå det, olje for laaange øyevipper og vakkert hår, og kompresjonstights og BH med innlegg.  


Vi ser det vi vil...
For en krise om du hadde sett meg som jeg er! Ikke tro det er annerledes for gutta. Riktignok litt mindre tid på sminke, men antagelig ikke mye mindre tid foran speilet. Nå skal det pumpes og trenes og muskler skal bygges, må vite.

Jada, det har vel alltid vært sånn. Det var ikke så viktig at du så meg som jeg var da jeg var tenåring, bare du så meg som kul eller kanskje sexy. I alle fall ikke søt. Ingen over ti år synes det er kult å være søt. Sandy gikk jo fra søt og yndig til lekker og sexy.


Forskjellen ligger i hva som påvirker oss. Sandy ble påvirket av jentegjengen. Faktisk mer det enn av gutta. Superenkel forskning viser at hunnkjønn sminker seg for andre hunnkjønn, ikke for hannkjønn. De vil være like pene eller aller helst penere enn hun andre, vet du.

Og så er det disse Kardashians, da. Vakre, uhorvelig rike jenter som lever av å bli sett. Se meg på insta, se meg på snap, se meg i realityshow. Du kan til og med se meg på nyhetene hvis jeg slår opp med kjæresten. Bruk disse for stoore, fine lepper (eller bruk leppefyll). Tren slik for stor, fin rumpe (eller fyll den med silicon). Denne push-up bh en må alle ha (eller la kirurgen fikse det på 18 års dagen din).


Mulig jeg er litt kritisk, men ..

Heldigvis har vi ikke slike forbilder i Norge. Ja, bortsett fra Sophie Elise, da. Den jenta er ikke dum. Bare litt uklok. Tanken på at hva Norges største blogger har gjort for å fikse utseende sitt skremmer en tenåringsmor. Pupp, lepper, nese... bare ikke se meg som jeg er.

Det der går naturlig over det, har jeg skjønt. Etter fylte førti skjedde det nemlig noe med synet. Joda, jeg kan se deg som du er, men jeg må bare finne brillene mine først.

For det er jo godt å bli sett. Det er godt når noen legger merke til noe ved deg som betyr noe. Kanskje sliter du deg på jobb med dundrende hodepine uten å fortelle det til noen? Da er det godt at en kollega kan si; «jeg ser at du virkelig har gjort en innsats. Du burde egentlig ikke vært her i dag.» Eller som Bjørn Eidsvåg synger: "Eg ser du har det vondt."

Og tenk om noen tar deg i fersken når du gjør noe du er stolt av. Hvor artig er ikke det? Å få skryt! Det vokser vi aldri fra, selv om vi kanskje ikke er så gode til å ta imot.


Heldigvis er ikke synet så svekket at jeg ikke ser naturen. Jeg elsker når jeg kan finne gode motiv og fange de med kameralinsen. Et islagt tjern, vakkert fjellandskap, solnedgang på vei hjem fra jobb, måneskinnstur på Budor.


Å se er å oppleve, nyte, glede seg over.

Å bli sett er gull; om du er barn, between, teen,voksen eller gammel.

Vi ser det vi vil. Ikke sant, Heidi?

 

The cold never bothered me anyway....

I fjor på denne tida skrev jeg om kulde. Det var kaldt både i Norge og verden. Folk, biler og katter syntes det var best å oppholde seg innendørs. I alle fall de fleste. Det var januarkaldt.

Mest av alt skrev jeg i fjor om ei anna kulde. Ei kulde som sitter inne i mennesker. Ei kulde noen opplever som så overveldende at det blir vanskelig å leve med den. Ei kulde som «bother me». Definitivt. Den kan ikke kles ute med ull og varme klær. Den kan heller ikke fjernes ved å fyre i ovnen. Den kan kanskje bare mildnes ved å vise litt mer varme som medmenneske. Baby, er det litt mindre «cold outside» i år? 

http://utfordret.blogg.no/1452671331_baby_its_cold_outside.html

Kulde og frost er nærliggende bloggtema også denne januarmåneden. Selv om vi har kjent på januarkulda også i år, så er det ikke så veldig kaldt akkurat i dag. I alle fall ikke ute. Men har du noen gang tenkt på hvor vakker kulde og frost kan være? Naturens egne kunstverk er ofte aller vakrest når frosten får sette sitt preg på den. Både stort og smått kan bli fantastisk vakkert.

Jeg er så heldig at jeg har fått oppleve natur preget av frost til alle døgnets tider de siste par åra. Jeg øver stadig på å SE. Å se både den store, fantastiske utsikten med sol, tåke eller måne. Eller å se det lille løvbladet som klamrer seg til kvisten selv om snø og rim holder det i sin kalde jernklo og tynger det ned. Jeg øver på å se alt det vakre. Noen av kunstverkene har jeg forsøkt å feste til kameralinsa. Enkelte ganger har det faktisk vært så kaldt at kamera, både det ene og andre, har sagt «let it go» og gått i svart. Andre ganger har det mer enn villig hengt på når jeg har krabbet rundt i myra eller klatret rundt i islagte bekker for å fange frosten. «The cold never bothered me» i de tilfellene.

Her kommer noen av opplevelsene:

Is er fantastisk vakkert. Noen ganger blinker den som diamanter eller man kan finne skjulte skatter,














 

Noen ganger er man så heldig å være der når isen legger seg. Da må kunstverket brytes for å få kaffevann.







Kulde og måne hører ofte sammen. Mang ei natt er tilbrakt under månen. Da er temperaturen ofte i det leiet at pusten lager iskrystaller på soveposen. Måneskinnet i kulda er magisk.











Det er spesielt en følelse som kommer igjen på overnattingsturer i naturen. Det er stor forskjell på kveld og morgen når man er alene i skogen. Kveldens melankoli erstattes av en følelse av energi og letthet om morgenen. Kontrastene er enorme. Morgenens glitrende iskrystaller i gresset og morgensola som lyser gjennom og sakte men sikkert jager morgentåka avgårde.





















Vann og kulde sammen skaper kunstverk. Se og lytt.











The cold never bother me anyway? ikke enda! Utpå natta derimot bothered kuldegradene meg bittelitt her. Skoa hadde frosset sammen og fast om morgenen. Tannbørsten kan også fort fryse til is. Da er det godt å varme seg på bålet. Både for folk og tannbørster.





Andre ganger er det godt å ha ei varm hytte å krype inn i når kulda herjer. Det er komfortabelt å nyte kuldegradene fra den varme sida av vinduet.







Elsa liker også kulda. Bildet er tatt i et relativt frostkaldt København.



Jeg blir ofte varm når jeg nyter kulda og frosten ute.



Baby, it?s cold outside, også denne vinteren. Nyt lyset, frosten og kunstverkene. Se og lytt. Både til naturen og medmenneskene dine. Tenn et leirbål. Pust. Lev.













Godt nyttår!

 

Heidi

Ps! Ny utfordring til deg er som følger, Ane Cecilie: Kan du skrive om det å se?

 

Det hele startet med en mus...

En god start er halve jobben, blir det sagt. Og på sett og vis stemmer jo det. Bortsett fra når det gjelder nyttårsforsetter, kanskje? De fulle lokalene på treningssenteret i januar tyder jo på at mange har fått en god start. De tomme lokalene i slutten av februar betyr kanskje at jobben er gjort?

Tøyer. Må ha trent.

Jeg er et «nystartmenneske». Med jevne mellomrom må jeg starte på noe nytt, med noe nytt eller på`n igjen med gammalt nytt. Andre januar er gammalt nytt. Da droppes brus og godis, treningsstøtet settes inn og barna får sunne middager. Dette varer minst halvannen uke! Noen ganger klarer jeg også målet; sju uker - for i den åttende uka er det vinterferie og pausetid.



Også fritiden er preget av mitt «nystartbehov». I kjent Pippistil tenker jeg at det har jeg ikke prøvd, så det klarer jeg helt sikkert. Det er ikke alltid det er riktig, men jeg får prøve mye artig. Litt tidligere i livet prøvde jeg turn (ganske lenge faktisk), svømming, synkronsvømming, undervannsrugby (veldig gøy!!), stup, basket (ikke spor av talent), bordtennis, riding, dans, teater, orgel, kor, squash og klatring - for å nevne noe...


Terrengsykling begynte jeg først med på mine eldre dager.

Og i hodet mitt er kroppen like sprek, så da jeg fylte førti tenkte jeg det var på tide å ta opp turn igjen. Joda, det var en leketurngruppe for voksne, som sikkert er ekstremsport i seg selv, men at jeg skulle bli sjøsyk av å rulle kråke og derfor sitte på sidelinjen resten av treningen, se det hadde ikke Pippi sagt noe om!


Anything you can do I can do..

Yrkeslivet mitt er også preget av dette behovet for noe nytt. Det var først da jeg startet egen barnehage og sto godt plantet i det med både hode og kropp, at jeg ble i samme jobb over tid. Ni år, men med faglig påfyll i form av videreutdanning hele veien. Sånn sett er lærerjobben en passende jobb for meg, for her er det nye starter hele tiden; nytt trinn, nye fag, nye emner, nye elever og nye samarbeidspartnere. Til og med kontorplassen er ny fra år til år. Perfekt!

For jeg er et «nystartmenneske». Og jeg tror at alle kan ha behov for en ny start i blant. Få starte med blanke ark. Det tenker jeg er viktig for disse overgangen barn og ungdom skal gjennom i livet også. Hjem til barnehage, barnehage til skole, barneskole til ungdomsskole, ungdomsskole til videregående osv.

illustration depicting a sign post with directional arrows containing a life choice concept. Blurred background.

Barn i dag blir observert og kartlagt opp og i mente. Hensikten er god, men gir vi barna blanke ark ofte nok? Det barnet som har vært blant de ville, utfordrende i barnehagen; I hvilken bås blir hun plassert på skolen etter samtalen mellom ped.leder og lærer? Klarer læreren å tenke «Her skal du få en ny start. Med blanke ark og fargestifter»?

Det er en fin linje mellom å være forberedt og å være forutinntatt.

Uansett; «Det er aldri for sent å få en god start på dagen.» sier Torkjell Berulfsen. Akkurat det føltes ikke helt sant i dag, da klokka ikke ringte og jeg våknet til samme tidspunkt som jeg vanligvis forlater heimen om morgenen. Den etterskuddstimen tar man aldri igjen!

Men når det kommer til starten, er nok det beste sitatet;

"Jeg håper bare ikke vi mister av syne én ting - at det hele startet med en mus."

Walt Disney

Tolk det akkurat som du vil.

God ny start, folkens! 2017 ? here we come!

Familiejul?

Det passer vel i grunn ganske bra å skrive noen ord om familie nå i disse romjulstider. Hva er det unger, ungdommer, voksne og eldre gjentar at de gleder seg mest over i jula? Jo, samvær med familien, svarer de fleste. Så kommer mat, pakker og fridager på de neste plassene.

Mange gikk langt for den rette familiejulestemningen. De som lagde julemiddag lagde både ribbe til far, pinnekjøtt til svigerdatteren, pølse til unga og lutefisk til bestefar. Alle fikk det som ga dem den rette julefølelsen, må vite. Gavene er fordelt, lommeboka er tom og mastercardet har krampe, det gjelder jo å treffe på ønskelista til alle sammen. Jeg leste før julaften om ei mor som snek inn juleduker i huset til dattera som hatet duker. For det måtte jo til for å gi henne den rette julefølelsen. Herlig med familie!



Hverken tenåring, katte eller samboer tente på ideen om å posere med nisselue, men altså; familie er familie....Ingen nevnt, ingen glemt!

Det finnes jo familiepakninger, familierabatt og til og med familieribbe (!). Men: det skal ikke mer «avvik» til i den berømte kjernefamilien enn et barn «for lite» før både familierabatter og familiebilletter er meningsløst. Lett å dette utenfor der, gitt.

Og kan man egentlig gå på familiejulebord alene? De fleste har jo en mor og en far, eller hadde i alle fall en gang i tida. Naturen virker sånn, enten vi vil eller ikke. Men av en eller annen grunn kan det jo hende det ikke passer eller lar seg gjøre å ta dem med på akkurat dette familiejulebordet?

Ideen om den store, lykkelige familien som samles til julekos og julemorro der alle har stjerner i øynene og sukker av felles tilfredshet og lykkefølelse sitter dypt i oss. Det er dette både vi og media hauser opp og skaper en forventning om i ukene før julehøytiden. Nåde deg hvis du ikke har de riktige følelsene rundt dette og følger opp slik at dette blir en realitet for alle rundt deg. Nåde deg om du «ødelegger» jula for de nærmeste. Ved å gi blanke i juleduker eller servere grandis på julaften, for eksempel. Da kan til og med barnevernet komme, har jeg lest?

.

Best å ha både ribbe og lutefisk klart når denne gjengen banker på døra...
 

Jeg har lest noe annet i jula også. Jeg har lest om Jostein som ikke orker å feire jul etter at dattera Sara på 13 ble drept i ei ulykke i 2014. Jeg har lest om Bjørn som savner mammaen som ble drept av stefaren. Jeg har lest om Rakel som skulle ønske hun kunne invitere sønnen hjem til jul. Det kan hun ikke for han er forsvunnet på 7. året. Jeg har lest om Sadiq som trenger mye mindre spisebord etter at tenåringsdøtrene dro til Syria for å bli med i IS.

Så mange historier. Og så mange skjebner. Så mange livshistorier som gjør familiejul til en klisje det er vanskelig for alle å være en del av.

Så mange som har mistet noen som var viktige for deres familiejul. Mistet i den forstand at de er borte. Død, skilsmisse, livsvalg? Historiene er så forskjellige.

Jeg er opptatt av at du sjøl skal skape ditt eget liv og dine egne måter å gjøre tingene på. Du må skape din egen juletradisjon. Om det er å feire sammen med storfamilien, kjernefamilien eller alene. Eller om det er å delta på et arrangement der du møter flere som ønsker eller trenger et alternativ. Og heldigvis blir det flere av disse arrangementene. Felles julekveldsfeiring med alle slags folk som du ikke kjenner fra før har heldigvis blitt ganske vanlig de siste åra. Ære være de som arrangerer og tar ansvar for både egen og andres ve og vel på denne måten. Det mangler visst ikke frivillige på disse arrangementene. Det betyr vel at det etter hvert er ganske mange som syns de er viktige og trivelige.

Selv er jeg så heldig å ha mye familie av alle slag både på den ene og andre «sida». Selv om jeg har minst en unge for lite til å dra nytte av familiebilletter og -rabatter, består «storfamilien» av mange. I ulike aldre og med ulik bakgrunn og nasjonalitet. I jobbsammenheng har jeg flere ganger blitt spurt om det er noen fra min barndom som har hatt en egen og spesiell betydning. Som regel har jeg tenkt på min bestefar i den sammenhengen. Han er still going, nettopp fylt 92, noe redusert, men fortsatt interessert i både barnebarn og oldebarn, tradisjoner og familie. Sammen med a bæssmor, som ikke kunne drømme om å servere grandis hverken på julaften eller for den saks skyld ellers i året, er de en klippe i julefeiringa for hele familien. Jeg tror at de to også kjenner på julestemningen selv om familie og etterkommere ikke samles rundt «bæssmorribba» hver julaften lenger og selv om de feirer julaften bare de to. Livet har mye ulikt å by på og de klarer å skape noe som er annerledes men fortsatt har verdi for akkurat dem.


Bæssfar. Her 87, nå 92. Bilde tjuvlånt av Anita Østerhagen

Hvordan skal alle disse menneskene vi møter og leser om med sine ulike historier finne SIN julefred? Hvordan skal de orke å finne nye gleder, nye måter å tilbringe og feire jul og nye egne tradisjoner eller familietradisjoner? Mitt håp for dem er at de klarer det på et vis. Etter hvert. Og at vi andre ikke sitter overmette og tilsynelatende både tilfredse og selvtilfredse og forteller alle at det er en måte å feire jul på som er riktigere enn alle andre. Den «big-happy-family»-jula som media og vi andre forventer.



 

Noen klarer å skape sin egen julemagi. Og noen velger å skape sin egen julemagi, selv om livet har tvunget fram valget. Som Trond E. Haugan som skriver om alenehyttejulaften på harvest.no: «Helt alene er du aldri ensom». Det fins magi i et bål. Det fins håp og godfølelse i ei nedsnødd hytte i Tydal.



 

Kanskje julestemningen for deg kommer når du er alene på hytta og tenner et lys og lytter til stillheten? Det tenker jeg må være helt greit. Innimellom kjenner jeg at jeg til og med er litt misunnelig.

Heidi

 

 

Trond E. Haugan, Harvest.no

da.kunggu.com

...Og vi har pynta tre!

Ja - at det skulle være strikking som utsatte dette blogginnlegget - se det hadde vel ingen trodd. Men genseren er snart ferdig, den og den skal jeg jaggu pynte meg med. Riktignok bare på veldig kalde dager, for genseren er strikket med dobbelt tykt garn. Ikke helt etter oppskriften, men sikkert bra...

Men utfordringen var pynt og i disse tider er det mye bakgrunnsstoff å finne om akkurat det temaet.  Vi er allerede inne i den uka hvor mange bytter ut de lilla lysene og putene og kanskje til og med gardinene, med de røde lysene, putene og gardinene. Jula ringes inn og nisser, lykter, nek og røde duker hentes fram fra kott og garasjer.


Noen har fått hjelp av nissevenner med å pynte til jul.

Det er en hyggelig tid å levere små barn i barnehagen. I alle fall hvis barnehagen er et lite småbruk med et juletre midt på tunet og nek og nisse på låven. På alle avdelinger er det stjerner i vinduene, pepperkakelukt i veggene og en og annen nisse her og der. Dukene er røde og de batteridrevne telysene skaper stemning blant de minste mens julemusikken triller ut av cd-spilleren.  Det er Luciafeiring med hvite kapper og lys og nissefest med røde drakter og luer.


Livensveen gårdsbarnehage i advent
Jeg liker å pynte til jul. Men jeg er nok ikke riktig så opptatt av symbolikken bak all pynten vi bare må ha år etter år. Bare se på juletreet (som ALDRI pyntes før lille julaften - sikkert for å oppnå det obligatoriske panikken når lysene ikke virker og vi må hastekjøpe nye i en eller annen butikk som kanskje er åpen fremdeles).


Tradisjonen tro: lyset er godt på bunn, men litt lunkent på toppen...

For det meste av pynten vi bruker handler jo om Jesus. En liten KRLE- time her nå:

Stjerna: vet vi alle at symboliserer Betlehemstjerna som ledet de tre vise menn til det nyfødte Jesusbarnet. Det er et høydepunkt når vi endelig kan lyse opp mørketiden med stjerner i vinduene. Store, blanke, hvite, røde, gullstjerner, alt etter hva som er inn i interiørverden dette året.

Hjerter: Vi pynter både tre og vinduer og dører med hjerter. Til og med pepperkakehjerter har vi hengende på veggen gjennom store deler av desember. Det symboliserer egentlig Guds kjærlighet til menneskene som han har vist med å sende sønnen sin til jorda. Jeg tenker det handler like mye om kjærlighet mellom mennesker. Hjertene skal opp neste år også.

Glitter: Vi pynter treet med glitterramser i gull eller sølv og treet blir vakkert. Fra gammelt av symboliserte det at det skinner fra stjernen og fra englene.

Lenkene på treet symboliserer at Jesus knyttet jord og himmel sammen. For oss handler lenkene om oppvekst. På treet ser vi de første lenkene barna lagde i barnehagen og får en liten klump i halsen når den høye 15-åringen fester de til treet.



Lys har vi alle på treet. Opprinnelig var stearinlysene som brant og brukte opp seg selv et symbol på Jesus som gjorde det samme for mennesker. For meg er lys en tradisjon og det blir virkelig ikke jul uten lys på treet (så den ene butikken vi leter etter bør være åpen - i år også!).

Religion eller tradisjon. Noe må bare være sånn for at det skal bli jul. Og jula, den handler for meg mest av alt om tid med familie. Og god mat, selvsagt.

Familie - det kan jo du drodle litt om, Heidi - men først ønsker vi alle dere fantastiske lesere en fantastisk fin jul - med eller uten pynt!

Høydetrening

Jeg har vært på høydeopphold. Hele helga, faktisk. Forholdene var perfekte. Nysnø og godt føre, om enn litt glatt hist og pist. Spesielt etter kl. 01.00 om natta. Heldigvis hadde arrangøren montert FIS-godkjent sikkerhetsnett, så utøverens noe uortodokse forsering av trapp fikk ikke alvorlige følger. Bedøvelsen var inntatt på forhånd, så skadeterskelen var nok også noe høyere enn vanlig. Toleransegrensen for høyder hadde også steget. Vanligvis er to trinn i ei gardintrapp nok til at undertegnede inntar krampegrep i nærmeste mer eller mindre sikre støtte. Dette høydeoppholdet gikk derimot fint. Veldig fint.


Morgenutsikt fra soveromsvindu.

Nå har jeg kommet hjem, gjennomtopptrent og klar for at høydeoppholdet skal slå inn med full kraft og gi overskudd og uante krefter i nærmeste framtid.

Jeg har trent hardt under høydeoppholdet. Åtte høydemeter trapp har blitt forsert veldig mange ganger. Med poser, bagger, vannkanne, ved, kurver, vesker og ikke minst tursekk. En full en. Trappa er til og med forsert uten bagasje av noe slag. I alle fall utapå kroppen. Siden leppepomaden er den samme gamle blå og helt vanlig nesespray det eneste man inhalerte, var nok bedøvelsen som ble inntatt i flytende form viktig. Dermed måtte trappa naturlig nok forseres et par ekstra ganger også. Utedoen var jo nederst i trappa, naturligvis. Den prestasjonsfremmende effekten regner jeg med at kommer på lengre sikt.


Bål og lykter - nå også i høyden.
 

Bæring av fuglefrø, kløving av nevnte ved samt diverse armbevegelser for å innta flytende og noe fastere føde inngikk også i høydetreningen. Alt sammen foregikk altså åtte meter over bakken. Når vi tenker på at soving foregikk enda et par meter lenger opp og med vinduet oppe, skjønner vi at dette var et ekte høydeopphold med uante mengder tynn luft.

Foruten overskudd og krefter, som nok kommer, er eventyrlige opplevelser, samvær med de aller nærmeste, nye venner og ikke minst det å knytte bånd til gamle venner noe av gevinsten ved høydeoppholdet. Kanskje den viktigste gevinsten tross alt. Tullprat, godt drikke, god mat, hygge og bålbrenning kan gjøres hvor som helst. I alle fall alt utenom bålbrenning. Trivelig er det også stort sett hvor som helst så lenge selskapet er godt. I tretopper gis alt dette enda en dimensjon.


Nye venner.
 

Eventyrlige og magiske opplevelser kan man også ha alene. Undertegnede er et eksempel på det. Jeg har veldig mange gode og unike opplevelser som er bare mine. Det var bare jeg som opplevde akkurat dette her og nå.

Akkurat denne toppturen var litt annerledes. Et høydeopphold i en tretopp og opplevelser så eksotiske og eventyrlige som oppholdet innebar, oppleves nok aller best i kor. Helst i kor og sammen med noen andre som setter pris på det! Hakeslepp-opplevelsene kom trillende på ei snor, og ville ikke vært de samme uten andre som opplevde det samme.

Se! Hør! Har du sett! Et høydeopphold av dette slaget innebærer mange utrop av denne typen. Til og med en tur for å «pudre» nesen blir en opplevelse når fasilitetene tilbyr «åpen løsning» med levende lys i lykter.  Deling av gyldne øyeblikk, tettere bånd og magisk felleshistorie er skapt. Fordi akkurat de rette ble med på akkurat dette høydeoppholdet i toppen av et tre!


Så hæppi kan en bli av høydeopphold. Tynn luft oppi der?
 

Takk for at dere ble med på topptur og høydeopphold! Vi glemte å bade, men siden høydeopphold bør være en fast og rimelig regelmessig del av ethvert treningsopplegg, så satser jeg på at det inngår neste gang!


Vintermagi.

Heidi :-)

 

Glær mæi!

Det kribler i kroppen. Sommerfuglene i magen sloss om hvilken retning de skal fly og det er vanskelig å ikke lette litt fra bakken.

Kanskje prøver vi å dempe forventningene en smule. Ikke la oss bli skuffet når følelsen av å glede seg er så sterk.

Det er så mye vi kan glede oss til. Kanskje er det nettopp det som er meningen med livet; det å ha noe å se fram til?

Som små gleder vi oss til å bli like store som skolebarna. Så gleder vi oss til å bli størst på skolen. Så gleder vi oss til å bli ferdig med skolen, bli gammel nok til å kjøre sykkel, kjøre bil, drikke øl, stemme. Vi kan glede oss til å bli ferdige med studier og begynne å jobbe, få barn, hus, båt og bil. Og så kan vi glede oss til å bli ferdig å jobbe ? bli pensjonist. Og der har vi det;  livet kort oppsummert.


Meningen med livet...

Heldigvis er det mye å glede seg til i mellomtiden. Vi nærmer oss tiden da vi virkelig kjenner på det å glede oss. En liten fyr jeg kjenner gledet seg så mye til julaften at da kvelden endelig kom, ja ? da ble han rett og slett syk. Han glemte visst å dempe forventningene.

Jeg lurer på om det er stor forskjell på hvordan en pessimist og en optimist gleder seg? Vil en pessimist glede seg med større forbehold? Blir de da mindre skuffet om det ikke helt blir som planlagt? Eller vil en optimist snu på det hele og si; dette ble jo enda bedre? I vår husholdning er jegeren en svoren pessimist og jeg kanskje litt vel optimist. Vi liker å tro at vi utfyller hverandre og blir noe i nærheten av realist.



Inspirasjon Forlag

"Det finnes optimister som gleder seg til at det skal bli vinter, slik at de kan begynne å glede seg til at det skal bli sommer."

Frejlif Olsen

Nå gleder jeg meg til helgen. Det kan vi også gjøre, men helst ikke før onsdag, torsdag. Det blir en lang uke dersom man gleder seg til helgen allerede mandag morgen.

Hell og uhell

Burde man ikke nikke
tilfreds, og glede seg litt,
hver gang man nesten, men ikke,
blir truffet av fugleskitt.

Dag Evjenth

Og med det ønsker jeg dere alle en god helg ? gled dere!

Fordelen med dårlig hukommelse er at man flere ganger kan glede seg over de samme tingene for første gang, sier Friedrich Nietzsche. Hvis hukommelsen har sviktet, Heidi, så er det tretopp som var utfordringen. Og jeg gleder meg!

Les mer i arkivet » Februar 2018 » November 2017 » Oktober 2017